' Mianatra teny malagasy izahay isan'andro '

Vi lærer gassisk hver dag. Så enkelt! Stå opp når katolikkene ringer til messe i sekstida, spis frokost og drikk kaffe, dill rundt litt på kjøkkenet og les bibel. Gå deretter til klasserommet med spissa ører og blyanter for å ta inn dagens dose.

Ja, hvis det bare var så lett; Sigrid er forkjøla og sover litt dårlig og jeg har flere spørsmål enn tre timer undervisning kan romme. Jo mere vi lærer, jo flere blir spørsmåla. Sånn er det visst kanskje.

Vi synes i alle fall at det går ganske så bra. Skal vi tro læreren vår er han av samme oppfatning. På seks intensive timer har vi nesten gjennomgått (snarere gjennomløpt) grammatikken til de fem første kapitlene i læreboka. Det er tempoet vi må holde for å ta hele boka på tre uker – det later til at læreren vår er innstilt på nettopp det, og det er vi også.

Alt kan selvfølgelig ikke dyttes inn på så kort tid, men noen verktøy til videre oppdagelsesferd i gassisk språk får vi da. Til nå er vi i stand til å konstruere enkle og sammensatte setninger av typene spørresetninger, negativsetninger og fortellende setninger. Vi har lært fem spørreord, litt om aktive og passive verb, konjunksjoner, direkte objekt og stedfortredende/ underforstått subjekt i leddsetninger. Høres ikke det flott ut? Hør bare her:

Mihinana mofo ao amin’ny hotely izy andro-any, satria tsy nisakafo (izy) tamin’ny maraina.

Med andre ord: Han spiser brød på restauranten i dag, fordi han ikke spiste om morgenen. Legg merke til at “izy” står i parentes etter kommaet – det trengs ikke fordi det er underforstått at samme person opptrer i begge setningene. Og –t i “tamin’ny maraina” viser selvfølgelig at “om morgenen” er fortid, i motsetning nå, da han spiser på restaurant – “ao amin’ny hotely”. Gassisk har dessuten ikke pluskvamperfektum, 1. og 2. kondisjonalis, 1. og 2. futurum, konjunktiv eller passé composé – kun presens, preteritum og futurum. Vi som har hatt tysk og fransk før fryder oss, - verbene bøyes heller ikke i person og tall, kun tre tider som dannes regelrett ved å bytte ut –m i begynnelsen av de ekte verbene med enten –h eller –n. At adjektiv og flere andre ordklasser kan ha verbets plass og funksjon i setningen og bøyes deretter, er ikke noe vi plages særlig ved.

Det er oversiktlig og liketil. Foreløpig. Et raskt blikk utover i læreboka, eller et lyttende øre til samtaler gassere i mellom, varsler hardt arbeid og mange grå hår.

'Ratsy ny batterie'

Torsdag 25. august

(det kan av og til ta noen dager å få postet innlegg - nettforbindelsen lever sitt eget liv, ser det ut til. Bildene får dermed komme senere)

Etter to dagers bedagelig reise er vi to fremme i Tana. Herved erklæres To i Tana for offisielt åpnet! Vi er riktignok tre som skal tilbringe tre uker på Antsirabe, tre timers kjøring sørover, men vi er i alle fall på Madagaskar. Her skal vi bo, sove og arbeide i ti måneder fra nå av.

Representant Arild kom inn i formiddag og sa at det nå var klart for min, Kristoffers, første jobb. Bilen vi skal kjøre til Antsirabe sto parkert på baksida og trengte en vask før avreise. Jeg skulle få kjøre den frem. All right, tenkte jeg.

Den starta på første forsøk. Det var trangt å rygge mellom bilene nede på parkeringa, men det er ingenting for en rutinert bussjåfør. Så stoppa motoren og ville ikke starte igjen. Hva?! Ganske riktig – batteriet var flatt. Snart kom en av vaktmennene bort og jeg slo ut med hendene og ristet på hodet, mens jeg tenkte febrilsk på noe å si. Man føler seg litt hjelpeløs uten fransk og gassisk her ute, men så kom det: Ratsy ny batterie, sa jeg. Gasseren skjønte; tre sterke karer kom til og vi fikk dytta bilen i gang.

Rimelig fornøyd med den vellykka samtalen, refererte jeg til Sigrid. Så flink du er, sa hun, men du kunne jo sagt: Lany ny batterie – batteriet er tomt. Ratsy betyr forferdelig, elendig eller stygg…

Da vet jeg det. Lett for henne å si, hun er så og si på hjemmebane; det som for henne er kjente lyder, lukter og farger er for meg uvant, selv om jeg har vært her en gang allerede og opplevd litt av det. Vi har truffet en del folk her i dag, og heldigvis er noen av dem kjente også for meg: hushjelpene Honorine, Perline og Fara, samt flere av våre norske kolleger har vi truffet før begge to – gjensynsgleden er hjertelig og gjensidig fra alle parter.  Det lover godt for det kommende året.

Jordisk gods. Himmelsk gull.

Det er kveld på Nøtterøy. Helt til i dag har vårt jordiske gods dominert her nede i kjelleren vår. Vi har pakka, rydda og flytta – innimellom har vi rota som best vi har kunnet. Noen titalls kilo papir har funnet veien tilbake til kretsløpet, noen klær har bytta eier, ikke få bøker har blitt refusert av plass- og vekthensyn. Air France mener at 2 x 23 kg bagasje pr. person er nok; om man skal være borte i en uke eller et år gjør liten forskjell. Det har de sannelig rett i! (Har ikke du også med deg like mye når du skal ei helg på hytta, som når du skal på to ukers ferie?)

Derfor er vi usigelig takknemlige for at driftsmønsteret for gårdene her i fylket har endra seg noe de seinere år. Der det tidligere tråkka både ku og sau finner du nå julepynt, to madrasser, ei stålampe, fire klappstoler og ellers det meste som minner om to trivelige leiligheter vi engang har bodd i. Og mer til. Mye mer.

Kvelden i kveld er en av de siste her på Nøtterøy, eller i Norge for den saks skyld. Følelsen er ganske uvant, men gledelig. Å bo på Madagaskar som voksne har ingen av oss gjort før. Vi gleder oss stort! Om ei uke sitter vi og river oss i håret over gassiskbøkene, - panikken kommer snikende sammen med mygg og kakerlakker. Derfra går det forhåpentligvis bare oppover.

Den siste uka her i landet har vært givende! Søndag hadde vi forbønnsgudstjeneste i Granly kirke sammen med flere andre som skal reise ut til Kamerun og Madagaskar. Det var trangt om saligheten både under gudstjenesten og kirkekaffen etterpå, men det var nok til alle. Vi fikk i alle fall vår del; alle utsendingene knelte på alteret og ble bedt for av to prester, en representant fra NMS øst, en fra menigheten og en fra hver av familiene som står bak.  

Så er vi tatt inn i bønnene og omtanken til familie og menighet på en spesiell måte – og vi gleder oss over det; om vi ikke skal ha med oss mye gods når vi reiser, vil vi i alle fall ta med oss dette.

I krøkekroken

Den skal tidlig krøkes og vi er bare så vidt i gang! Vi er på NMS-kurs på Himmel & Hav på Solastranden og lærer å bli ettåringer for ett år. Det er mange ting å tenke på. Ta bare interkulturell kommunikasjon for eksempel eller det å formidle sentrale kristne temaer som nåde i en gitt setting. Mange ting å lære og bli utfordret på.

Før vi reiste til Sola fikk vi avholdt en
"avskjedsgrilling" med 15 gode venner på hytta i Arendal. Det ble både bading, grill og spill før de siste reiste søndag ettermiddag. Nå har vi enda et godt minne å ta med oss ut på tur. Takk til alle som ville komme.

Her på Himmel & Hav blir vi bedre kjent med oss selv og de andre Ucrew-erne, mens vi nyter flott natur og god forpleining, - både for magen og hjertet. Vi lar oss utfordre og motivere og gleder oss til å ta fatt på arbeidet på Madagaskar.