onsdag 28. september 2011

En liten seier

Innimellom, når anledninga byr seg, skryter vi av at det går så og så bra med gassisken, vi trives så og så godt og det er så og så fantastisk å være her. Vi lyver jo ikke når vi sier det, men det hender seg at språkutfordringene tar helt overhånd for meg, Kristoffer, spesielt.


Det er litt berg-og-dalbane over det med språket. Her er noen eksempler. Nå om søndag hilste jeg menigheten i Tanjombato på gassisk; mine damer og herrer, vi er glade for å treffe dere, takk til pastora og frue, ja dere alle sammen, for en flott velkomst etc. Det gikk selvsagt rimelig fort - jeg hadde skrevet det ned, og hilsenen var overstått før folk fikk med seg at det var gassisk jeg snakka. Jeg hadde i alle fall deres totale opperksomhet i nærmere ett minutt!


I går var det min tur til å hente på skolen. Siden jeg ikke visste hvor skolen var, fikk jeg med meg bestemor til Rebekka. Allerede da jeg skulle spørre om noen kunne være med meg og hvor bilnøklene var, for ikke å si bilen selv, gikk det helt i stå. Samme hva de svarte var det like umulig å forstå. "Hiresaka amin'i Arild!", sa jeg og gikk. Vi fant frem til skolen, men det skyldtes helst at bestemora kunne peke til høyre og venstre.


I dag begynte det ikke noe bedre. Jeg var innom hos naboene en rask tur, da den nevnte bestemor ville fortelle meg at man bare betaler for parkering ved skolen en gang om dagen, selv om man kommer flere ganger. Jeg stod der som et spøsmålstegn helt til vi fant penn og papir og tegnet og forklarte. Nu vel.


Litt seinere var jeg med ut for å kjøpe stoff som skal bli til nye trekk på sofaer og bilseter. Jeg ble stående noen minutter alene sammen med ny mpanjaitra (han som syr), en stille og litt beskjeden mann med godt syn for farger og ei stødig hånd med nåla. Damene er ikke kommet ennå, sa han. Så spurte han når vi kom til Madagaskar. Jeg svarte at vi kom den 24. august, så vi har vært her en måned. Da er du allerede flink, sa han. Jo tusen takk, sa jeg, men jeg må snakke sakte og det må dere også! Og hvor lenge blir dere her? Ett år, sa jeg. Eller det vil si - ni måneder, til juni eller juli, føyde jeg til.


Så stod vi der og prata sammen, om Sigrid som har bodd her i 11 år, i Marolambo, i Fianarantsoa og på Antsirabe, om svigerfar som har vært representant her i Tana, sånn og slik.


Det var jo ingen dyp samtale, men du verden så godt den gjorde! Den gav litt fred. Visste du forresten at det gassiske ordet for fred er "fiadanana"? Det betyr, direkte oversatt, "det å gå sakte" eller "saktegåing". Det er det samme ordet som brukes om å snakke sakte. Snakk om sammentreff!

tirsdag 27. september 2011

Hverdagsliv

Utsikt fra verandaen vår.
























Nå har vi bodd her i mer enn en uke og dagene burde vel snart begynne å bli hverdag. Det føles i alle fall litt mer hverdag nå enn det føltes forrige uke, da hadde vi som hovedprosjekt å lande og komme oss litt på plass. Det er fortsatt en del som gjenstår på den fronten, men vi har allikevel begynt å lukte litt på oppgavene vi skal ha her.

Litt av stua vår

På torsdag dro vi ut til Tanjombato, en FLM-menighet (FLM står for Fiangonana Loterana Malagasy, eller Den gassisk-lutherske kirke) i en fattig bydel sør i Tana. Der skal hovedsakelig Kristoffer ha noen oppgaver en eller to dager i uka.

Vi dro dit for å treffe presten og kona og for å snakke litt med dem om hva slags oppgaver som kunne være aktuelle. De var et herlig par, så det virker lovende. En av oppgavene blir kanskje å undervise litt i orgelspill. På gassisk. Med 5-15 elever på en gang. Så jeg tror ikke det skal mangle på utfordringer... Mandag om en uke blir første forsøk!



1. klasse. Fra venstre: Rebekka.
Dagen etter, altså fredag, hadde vi vår første skoletime med Rebekka og første barnehage/leke-lese-synge-stund med Nathanael, og jeg vil egentlig si det gikk veldig fint! Vi var begge veldig spente, av mange grunner; fordi vi aldri har vært lærere før, fordi det kan bli litt voldsomt for en stakkars seksåring med en-til-en-undervisning i hele tre kvarter, og fordi vi ikke kjenner dem så godt enda.

Det eneste som ble litt vanskelig var å "samle flokken", men når vi først hadde fått lurt dem inn i klasserommet, som er en adskilt del av en inne-veranda, og begynte å synge litt glei det veldig godt. Etter sang og bønn gikk Kristoffer opp på lese-loftet og sang og leste litt med Nathanael, mens Rebekka lærte om vei og trafikk og skilter sammen med meg. Så nå kan hun skrive ordet VEI, hun kan kjenne igjen ordet TRAFIKK, hun har lært seg ordene TREKANT og FIRKANT, og hun vet at de firkantede skiltene skal være blå og de trekantede skal være røde. Og et par-tre ting til. Jeg er stolt lærer!

I dag hadde vi også skole og barnehage; Kristoffer underviste i norsk om bokstaven I, og jeg fortsatte med temaet trafikk og vei og skilt. Altså to hele skoletimer. Tror dette kan gå veldig fint!

Chantals kjøttboller
Ellers trives vi stadig bedre i byen og leiligheten, med hushjelpa Chantal, med fellesskapet her, med været (bortsett fra at det har vært ganske kaldt de to siste dagene), lydene, livet og det meste! Jeg har til og med fått treningskompanjonger; Monika, Ingunn, Landy og jeg går på Zumba to ganger i uka J Det er utrolig gøy! I grunnen ganske pussig at min første Zumbatime ble her på Madagaskar.




Lac Anosy

Isoraka til venstre på toppen.

onsdag 21. september 2011

Et fristende tilbud?

Vi har vært i Tana noen dager allerede. Vi ankom i bil en liten time etter mørkets frembrudd på lørdag – det skal være litt i overkant av tre timer å kjøre fra Antsirabe og det så ut til å gå greit. Da det var 18 km igjen var sola gått ned og mørket totalt. Gatelys finnes det lite av, antallet myke og harde trafikanter uten refleks eller annen adekvat merking desto høyere.

Mange farer til tross – det skjedde ingen ting spennende. Folk er helt tydelig vant til mørket, store deler av livet leves for mange både på og ved veiene. Man produserer, selger, kjøper og forbruker varer og tjenester på gatene. Street working ladies er ikke det samme her som i Amsterdam, det går mest i fastfood “fomba gasy”, brukskunst, ved, frukt og bær, sko og annet nyttig.

Så var historien en helt annen her om dagen da vi skulle til en butikk noen kilometer utenfor byen. Ikke mer enn var vi kommet til rundkjøringa rett nedi veien (vel – den skal visst forståes som det, skjønt – den er bare en sementkjegle som får plass i en standard Rimi-pose) før lovens lange arm og fløyte vinka oss inn til sida.

Adrenalinet kom kvikt. Vår mann var riktignok ikke bevæpnet med annet enn uniform og denne fløyta, men innga en solid autoritet.

Om vi ikke visste at det var to-felts vei ned mot rundkjøringa? Eller at man skal ligge til høyre når man skal rett frem i denne? Jo da. At vi bare gjorde som andre folk da vi sjangla mellom feltene og bytta fil litt tilfeldig talte ikke til vår fordel.

En hel del av det han sa forsto vi ikke et kvekk av. Derfor var det ganske ubehagelig da han tok førerkortet og pekte med myndig finger på ei stempla kvitteringsblokk, hvor det på fransk sto noe om 48 timer sånn og slik.

Vi tilbød ham på engelsk å sitte på til Mission Norvegienne og FLM på Isoraka og pekte på høyden like bak oss. “Mipetraka any Isoraka izahay”, sa vi. “Norveziana ve ianareo? Hmm…”, sa han og så beregnende på oss. Vi nikket. Så disse to nordmennene bor altså her? “Dere må lære språket!” utbrøt han. Det er lett å være enig. Dermed fikk vi tilbake både førerkort, vognkort og forsikringspapirene på bilen.  

Det var da han sa: “Fisaorana!” Dét skjønte vi så altfor godt. Han ville ha en takk for god behandling, og det helt uten kvittering.

Heldigvis var det lett å avslå tilbudet. Misjonen har som policy at ingen medarbeidere skal kjøpe seg ut av kinkige situasjoner eller på andre måter begå korrupsjon. Dessverre er korrupsjon et økende problem i samfunnet her; den politiske situasjonen gir større spillerom for dem som ikke har helt rent mel i posen.  Det går ut over alle, både dem som har og dem som ikke har.

mandag 19. september 2011

På plass i Tana

Da er vi to i Tana, endelig. Vi kom opp hit, eller ned hit (spørs om du refererer til himmelretning eller høyde over havet) lørdag kveld etter en veldig koselig lørdagsskole på Antsirabe med tre av skoleungene.

Det var litt rart å reise, fordi vi omsider hadde begynt å føle oss ganske hjemme og på plass i leiligheten på Antsirabe, men vi er glade for at vi er kommet hit hvor vi skal være og at vi kan begynne å "bo ordentlig".

Disse første dagene går nok for det meste med til å ordne en del småting som må fikses her i leiligheten, men når fredagen kommer bør det meste være på plass; noen stikkontakter fungerer ikke, dusjopphenget er montert ca 7 cm for høyt, slik at vannet går ut på golvet i steden for ned i dusjen, vi mangler et par kroker og hyller, pluss litt annet smått. Tror vi skal få det greit her. Bilder kommer!

Vi bor dessuten sammen med Geir Kåre her i leiligheten. Han er en fin fyr som gjør nytta for seg. Dere kan få bli bedre kjent med ham seinere.

Bare dette nå, så kommer det nok noen små anekdoter fra de to siste dagene i seinere innlegg. Håper alle lesere nyter flomdagene vi hører om i Norge! Vi nyter sol og stadig varmere vær her ute J


torsdag 15. september 2011

Vi har en firfirsle i taket

Madagaskar er hjem for et utall endemiske arter, det vil si arter som finnes her og bare her; lemurer, en del sommerfugler, edderkopper, planter og rovdyret fosa som hele verden ble kjent med gjennom Madagaskar-tegnefilmen for noe år siden.
Firfirsle er ikke en av disse artene, men er et fascinerende og viltert lite kryp i alle fall – hvis du prøver å fange en ved å ta det i halen, slipper den ganske enkelt halen og stikker. Ikke nok med det, men halen fortsetter å bevege seg etter slippet, så tror jegeren at firfirsla fortsatt er i nærheten! Lille luringen… Firfirsla er dessuten er liten jeger selv som liker innsekter. Under en liten vise på en gjenkjennelig melodi om en episode her nylig:
 
Så mye rart kan hende når man bor i Afrika
og det vi skriver her er ikke tull.
Vi trodde før at rundt oss fantes alt vi måtte ha,
men plutselig en dag så vi et hull;
Omkring på alle vegger satt det late fluedyr
men Kaspar* hadde fått en god idé:
"Jeg fanger alt som rører seg og er en triv’lig fyr,
til veggen deres trengs en firfisle."
Vi har en f’isle på veggen, firfisling, firfislang,
vi har en f’isle på veggen, firifislang.
Vi har ikke lenger mange små og late fluer
for vi har en f’isle på veggen. 
*Herværende misjonærbarn med utstrakt interesse for alt som kravler og kryper!



Sigrid og Kaspar i blomsterbedet på f'islejakt.
 



Til slutt fikk de den ned i glasset!
 
Neste utfordring var å få overført den til veggen


Og se - trygt plassert på stueveggen vår!



torsdag 8. september 2011

Hyrder og edderkopper

Det skjer så mye forskjellig her hver eneste dag. Og til ære for min lillebror Einar, vil jeg fortelle om noe som skjedde i går. Da fikk ungene det for seg at de skulle samle sammen så mange og store edderkopper som mulig og plassere alle sammen på et bittelite bladløst tre midt på tunet. Jeg vet ikke om noen av ungene var redde for edderkopper i går morges, men etter gårsdagen tror jeg at jeg med sikkerhet kan si: ingen av ungene på tunet er redde for edderkopper. 

“Vær forsiktige, noen av dem er jo litt giftige!” “Ja, men det går bra. De biter ikke. Og hvis de biter, så bare kiler det. Den ene beit meg i stad!”
               
Creds til de nye misjonærbarna. Jeg var definitivt ikke så modig, og er ennå ikke omvendt. Hva med deg, Einar?




I dag var vi med på noe helt annet. Hvert år er det noe som heter Isan-taona i Den gassisk-lutherske kirke (FLM). Isan-taona betyr faktisk “hvert år” Da har alle de lutherske menighetene i hver synode et stort (STORT!) felles arrangement/møteuke. I går begynte årets Isan-taona og siste dag er søndag. Som en del av innføringskurset skulle vi egentlig på Tobyen i dag. Tobyen er senteret for vekkelsesbevegelsen som er en av virkegrenene i FLM, og det er vanligvis vekkelsesmøte der hver torsdag formiddag. Saken var bare den at dag to på Isan-taona er det alltid et stort vekkelsesmøte, så derfor dro vi heller dit. Det var en sterk opplevelse. Arbeiderne i vekkelsesbevegelsen kalles hyrder og er frivillige arbeidere som har gjennomgått to-årig opplæring med blant annet bibelstudier.

Alle hyrdene (tror det var ca 400) stilte seg rundt hele flokken av mennesker på omkring 10.000 og “inntok” området i sine hvite klær og ba. Både generelt for alle og spesielt for dem som rakk opp hånda si. Det var en utrolig sterk opplevelse. Jeg har vært med på det samme i gudstjenester på Madagaskar før, men aldri i så stor skala. Jeg tror vi alle dro hjem berika, både på opplevelsen og åndelig sett.

tirsdag 6. september 2011

Hvor mange år er du i glasset?

Ja, det er litt trist at så mye her på tunet blir annerledes. Litt trist, litt rart, men forhåpentligvis fint! Det tror jeg. Heldigvis er det ikke alt som forandrer seg. Østparken er like rød, pousse-pousse-mennene ved Thermes er like ivrige, vaktmennene og hushjelpene er like herlige. Og minnene fra internatet består :)

Jeg er 36 år i glasset.



mandag 5. september 2011

DNS-graving

Marte og jeg (Sigrid) har fått tidenes oppdrag. Tidenes største oppgave. Og tidenes gøyeste oppgave. For oss, i hvert fall J Vi skal kikke og rydde og sortere i alt, alt, ALT som finnes igjen av skoleting fra DNS! Alt! Kostymene fra kostymelageret, alt av skolebøker, spill, løko (gode minner!), hefter, skuespill, musikk- og sangbøker, videoer, cd-er, kassetter, bøker og blader som stod i mediateket og på lærerværelset, album, rot og skrot, og mye annet som vi ikke har oppdaget enda. Det er en kjempejobb, men vi føler oss beæret og er veldig glade for at ikke en eller annen hvemsomhelst uten noe forhold til skolen skulle gjort det. Alt fra skolen har blitt ryddet ut i hui og hast (for skolen bygges nå om til møterom o.l., se bildet) og stappa og stua inn på fire forskjellige plasser; for spesielt interesserte og kjente av tunet: under husmorleiligheten, i en av garasjene, på loftet over skolekjøkkenet (der hvor for eksempel scenen ligger) og i et rom bakenfor helsesøsters kontor.

Det er veldig koselig å finne igjen så mange ting som har så mange minner! Enda foreløpig har vi stort sett rydda i gamle skolebøker. Tenk at så mange følelser og minner kan dukke opp ved å se igjen Forsøk og fakta, Pluss, Reiser i tid og tro, New People, New Places, Språket ditt... Fint! Spesielt også å åpne boka og se hvem som har hatt den. Espen Larsen. Ane Cathrine Hegén. Lena Nordanger. Sigrid Ekenes! "Å, ja, jeg husker jeg likte å skrive navnet mitt med den pennen der! Haha, så rart jeg skreiv..." Minner! 

Dette kunne vært utrolig kjedelig for Kristoffer J Det kan det hende at det blir også, når vi leter igjennom mer spesielle ting som kostymer og Makiposter (skoleavisa), men foreløpig har han nok syntes det har vært (omtrent) like kjekt som oss. Delvis fordi han også har hatt noen av skolebøkene, men også fordi han er elsker fysisk sorteringsarbeid. Fint! Mens Marte og jeg virra rundt og flytta og kikka og mimra og fryda oss, stod Kristoffer og sorterte ut ett eksemplar av alle gamle skolebøker og la resten bort (så altså; hvis noen vil beholde sin gamle bok før den blir gitt bort som sambosy-innpakningspapir; kom og hent!). Fin-fin arbeidsfordeling. Er vi ikke heldige?