mandag 31. oktober 2011

Livet på Madalief

Vi er hjemme igjen etter fem fantastiske MM-dager på vakre, vakre Madalief!






Morgenstemning med dugg i gresset

Marte, Kristoffer og jeg hadde barneopplegget (som var på torsdag og fredag), og som drevne "brukere" av MM-barneopplegg hadde Marte og jeg en hel haug med ideer.Mye ble gjennomført, mens andre ting forskyver vi til neste MM i februar. MM-bod er et eksempel på noe vi skal planlegge litt bedre og få gjennomført på neste MM!

Selv om det er grenser for hvor mye man kan få gjort av alle ideene man har når man både vil gjennomføre skole med skolebarna på formiddagen og så felles lek og kos med alle barna på ettermiddagen, syntes vi det ble veldig bra! Temaet på skoleopplegget var samene (det går som dere husker igjen som tema i nesten alle skoletrinn, så det var veldig praktisk), og opplegget ble sånn:

Undervisning om samene 09.00-10.20
Lage noe fra det vi har lært 10.40-12.15

Vi knyttet armbånd i samiske farger og lagde duodji (brukskunst) i trolldeig. Populært! Opplegget på ettermiddagene var å synge masse barnesanger, leke norske barneleker, bygge bambuslambatsihy-lavvo, bade i medbrakt plastikkbasseng, leke i lekestativet på området og se litt på film. Håper ungene koste seg, det gjorde i alle fall vi!

Meg i mitt ess
Vi fikk vært med på litt av hovedopplegget også; en halv dag hver. Temaet for MM denne gang var åndelig fellesskap, og bibelteksten vi jobba rundt var om skatten i leirkaret. Dessverre fikk ikke jeg, Sigrid, med meg noen av bibeltimene, men Kristoffer og Marte fikk med seg hver sin, og de syntes det var veldig bra.

Fornøyd fyr
Det er ikke lenger bare jeg som liker å klatre i trær :)










Aktivitet fra natursti - over plassen med tre bein og to armer
Lørdag var det en rolig dag med natursti, tid til å gå tur, tid til å leke og slappe av, grilling på kvelden og bålkveld med lovsang til slutt. Marte og jeg var en lang tur med jentene fra Hald (minus Sigrun som ikke var helt i form) ned forbi rismarker, opp på en topp, gjennom en furuskog og opp til et vann som JIRAMA (det offentlige gassiske lys- og vannverket) bruker til å lage strøm til Antsirabe. En helt nydelig tur på to timer i solsteik og bris. Søndag var det avslutningsgudstjeneste med nattverd og middag, og så pakke sakene og reise hjem.


Hadde ikke med kameraet på gåturen vår, men her er noen bilder fra gåturen Kristoffer hadde med Magne og Kåre


Det har vært utrolig godt å være sammen alle sammen og kjenne på fellesskapet vi har i misjonærflokken. Vi føler oss priviligerte over å få være en del av det! Det er et nært og dermed utrolig sårbart fellesskap, men foreløpig har vi kjent veldig lite på vanskelighetene over å ha de samme menneskene som både kollegaer, venner og praktisk talt familie. Vi vet jo at det kan være krevende. Denne uka var vi en stor storfamilie - Fra 74 år (Reidun hadde bursdag på lørdag) og ned til 2 måneder. Hvis jeg teller riktig var vi 27 voksne og 14 barn. Takk til alle førtien for et herlig MM!



Frokoststemning

Fra morgensamlingen for barna :)

Leking er gøy!

tirsdag 25. oktober 2011

Morgenstemning og MM

I dag reiser vi til Antsirabe for å være med på MM, misjonæmøtet. Det varer fra onsdag til søndag, og så er det nytt MM en liten uke i februar også. Det er åndelig fokus under dette MM, og mer forhandlinger i februar, så vidt jeg har skjønt. Kristoffer, Marte og jeg skal ha barneopplegget og litt musikkansvar. Tror det blir deilig. Vi skal være et sted litt sør for sentrum som heter Madalief, bare gled dere til bildene... Det er helt nydelig der ute!
Ellers ville jeg bare legge ut et par bilder tatt om morgenen her om dagen. Pluss et bildebevis på at vi er her vi også. For de som måtte lure.




Dette er tatt fra området i nærheten av Madalief. Kan man ønske mer?

Ha en god uke!

mandag 24. oktober 2011

Om verdens undergang. Kanskje

Det er mange ting som gjør misjonærlivet mer eksotisk enn andre liv. Det at aviser fra forrige uke, eller uka før der igjen, fungerer utmerka som nyheter er neppe det mest påfallende, men det er likevel sånn det er. Noen ganger kaster dagen i dag nytt lys over hendelser i fortiden. Dagens dykk i avisbunka illustrerer dette.

I dag morges satt jeg og bladde gjennom Vårt Land fra tiden rundt 10. oktober eller så. Foruten nyheten om at kirkestatsråd Rigmor Aaserud forbereder seg på ei tøff tid utover høsten, og en artikkel om hva som skjer med kroppen i timene etter at døden intreffer, streifa blikket over tittelen: "Nå går verden under". Datoen for bortrykkelsen skulle være 21. oktober.

Klokka mi sa 24. oktober. Ja vel, tenkte jeg, det var da noe - er det ikke i så fall et dårlig tegn at alle mine misjonærkolleger fortsatt er her? Poenget med denne lille betraktninger er ikke å henge ut den amerikanske predikanten, ei heller å ta stilling til hvem som eventuelt skulle bli bortrykket på den ytterste dagen. Det er bare det, at det virka så underlig å sitte tre dager etterpå og vite at det ikke ble noe av.

Det står rett nok en god del om verdens ende i bibelen. Ting som kan skremme og opprøre, men også ord til trøst. Salme 96 og 98 forteller hvordan hele jorden skal glede seg og juble, fordi Gud skal dømme folkene rettferdig og styre dem med troskap. På den dagen skal rettferdigheten igjen gjennomsyre verden. Det er ikke dårlige fremtidsutsikter!

Så får den komme når den kommer. I mellomtiden er det nok av ting å glede seg over!

onsdag 19. oktober 2011

Vi vet at vi er i Afrika

Du vet du er i Afrika når du kjører i kø klokka seks om morgenen og politibetjenten slår av en liten prat, mens han skjeler halvinteressert ned på vognkortet og desto mer interessert på de to hvite i bilen. Er det noe nytt? spør han. Nei, ingen ting, svarer vi - allerede av god vane. Hvah? Ikke noe nytt? Det har jo vært kjemperegnvær i hele natt!




Du vet du er i Afrika når du kan kjøre nesten en mil midt i veien uten å møte en eneste bil, bare syklister, oksekjerrer, høns og folk med spaden på ryggen, ut for å grave opp rismarka. De har alt vært oppe i timesvis, mens vi durer av gårde og gnir fortsatt søvn ut av øynene.



Du vet du er i Afrika når du er invitert i bryllup klokka 11.00, og fortsatt føler du er tidlig ute når klokka er kvart over. Da vi kom kvart på, var det kun ett annet menneske i kirka, foruten katekisten. Så var da kirka i alle fall åpen.

Du vet du er i Afrika når vielsen skulle begynt for 40 minutter siden og brudeparet og brudgommens familie fortsatt ikke er kommet, fordi det var du som skulle ha henta dem... Etter å ha diskutert litt fram og tilbake med hushjelpene som satt ved siden av meg i benken, kom vi fram til at jo, vi måtte ha misforstått, de venta nok bare på oss der hjemme hos Faly.

Du vet du er i Afrika når ni stykker allerede sitter i en vanlig femseter, og den tiende prøver å sette seg inn med en unge på fanget uten at noen synes det er rart, tvert i mot - de ni første setter seg gjerne litt mer oppå hverandre (og bruden) for å gi plass. Da sa vi nei. Men altså, det var som vi trodde. Hele brudefølget og brudgommens familie var hjemme hos Faly og ventet på oss. Faly er mor til brudgom Fidy og har vært vår (Ekenes') hushjelp i ti år. Hun var selvfølgelig litt stressa, men mest glad for at vi kom. Til slutt.



Du vet du er i Afrika når det er kollekt til brudeparet under vielsen. Vi vandret glade rundt alteret og på vei ned igjen gratulerte vi brudeparet og foreldre som hadde tatt oppstilling ved kortrappa. Selve vigselshandinga var jo allerede overstått, så hvorfor ikke slå to fluer i en smekk?

Du vet du er i Afrika når det er kolonnekjøring gjennom byen, og alle i følget kjører med tuta inne. Det skyldes ikke snø, men det er en helt vanlig tradisjon mellom vielsen og festen her ute. Vi kjørte først! I vår sølvgrå firehjulstrekker, en liten Renault Kangoo med ballong på taket, blomsterpynt på panseret og de nygifte i baksetet. Ikke lett å si hvem som fikk mest oppmerksomhet - de hvite eller de nygifte, men vi håper mest på det siste.



Du vet du er i Afrika når 100 gjester sitter tettitettitettitett på smale trebenker under presenninger på en liten gårdsplass utenfor brudgommens hjem og spiser hjemmelaga mat. Der det er hjerterom er det definitivt husrom!

Du vet du er i Afrika når til og med presten, og selvfølgelig brudeparet, spiser med fingrene. Ikke er det spesielt høytidelig eller uhøytidelig, bare så deilig normalt.


Du vet du er i Afrika når bryllupsfesten er over i sekstida om ettermiddagen, for da er det jo blitt mørkt. Om dette er tilfelle i alle gassiske brylluper, vet vi ikke. Vi har bare vært i dette, og syntes det var fantastisk! En stor ting å få være med på.

onsdag 12. oktober 2011

Baking! Irlins bursdag!

Onsdag er forresten bakedag her hjemme, sammen med Rebekka, Nathanael og Chantal. I dag bakte vi morbærpai. Den ble god! Spesielt god til film, synes nok ungene. Og i kveld var det 101 dalmatinere vi så, helt til Nathanael ble så trøtt at han ba pent om å få gå hjem og legge seg :)

Det som passa så fint var at det var Irlins bursdag i dag! Så i dag har jeg spist pai og tenkt på deg, Irlin. Arahaba tratry ny tsingerin-taonanao, kia!

Vi glemte visst å ta bilde av bakinga i dag, men her er noen bilder fra tidligere bakeonsdager.

Blande brunt og hvitt til marmorkake

Raspe gulrøtter til omelett

Filmtitting mens kaka stekes ferdig

Hva er fint når ting er tungt?

Vi har vel nevnt at jeg, Sigrid, har foreløpig hatt det tøffest av oss to her ute med tanke på kultursjokk og slikt. Det går ganske mye bedre nå, jeg slapper for eksempel litt bedre av ute i byen og prøver å ikke tenke på at ALLE ser meg og ser på meg når jeg går forbi.
Og ellers har vi disse ukene funnet noen "triks" til hvordan slappe av og trives her vi bor, og jeg tenkte jeg kunne dele noen med dere nå :)


Triks 1: Fra fredag til søndag nå sist helg var vi på Antsirabe for å ha lørdagsskole med alle de norske barna. Og bilturen mellom Tana og Abe – finnes det noe vakrere? Lysebrun, mørkebrun og rødbrun jord med blå-blå himmel, irrgrønn ketsa (setteris), fargerike hus og grønnsaksboder, fine mennesker med rare hatter, dansende og syngende gravfølge, okser og spader, hvite og røde stabbesteiner, blålilla jacarandatrær, lav rød sol som gjør jorda enda rødere… Vi satt der med nesten klump i halsen begge to, og det var godt å kjenne på hvor glad jeg er i Madagaskar igjen.







Triks 2: Vi har plutselig begynt å høre veldig mye på musikk! Heldig for oss (i motsetning til Marte, stakkar…) så hadde vi Spotify på dataen før vi reiste ut. Det kan nemlig ikke lastes ned i alle land, som for eksempel Madagaskar. Etter to uker i utlandet har man likevel ikke lenger gratis tilgang. Dermed har vi skaffa oss Premium og hører på musikk nesten hele tida. Det har hjulpet veldig på humøret og gitt god stemning i leiligheten.

Triks 3: Bente og Svein Kjosavik har akkurat kommet til Madagaskar med en reisegruppe fra Norge. Gjett hva de hadde med seg? Melkesjokolade!!! Før vi reiste ut var vi så dumme at vi tenkte som så: ”Vi skal bare være på Madagaskar i ett år, vi kommer ikke til å rekke å savne melkesjokolade hvis vi tar det med oss ut. Vi lar heller være å spise det i ett år, sånn at det blir enda bedre å spise det når vi kommer til Norge igjen.” Det kan ganske enkelt kalles idioti, spesielt når jeg, som misjonærbarn og med mye erfaring på fagfeltet norsk godteri, burde vite bedre! Norsk sjokolade smaker aldri så godt som utenfor Norge. Så i går morges, da ting var litt tungt og savnet av Norge meldte seg, tok vi fram noen ruter melkesjokolade og kokte oss Evergoodkaffe. TAKK til Bente og Svein!!


Ellers prøver vi å nyte fordelene med å være her. Sier bare: manga, kily, morbær, ananas, traka, akoho sosy og så videre. Jeg må bare minne meg selv på disse tingene, så klarer jeg å huske hvor heldige vi er J

mandag 10. oktober 2011

Mat i mørket

Har du noen gang tenkt på hvor mørkt det kan bli? I dag har jeg for eksempel hatt 21 orgel-piano-musikk-elever ute i Tanjombato (utt. 'tandzombato', forresten). Da jeg satt og forberedet meg, var jeg ikke sikker på om det var denne uka eller neste uke at det var fritt frem for alle som hadde lyst til å komme. Sikrere ble jeg da jeg kom inn i kirka i ettermiddag. Der satt 10-15 stykker og venta, og flere stømmet på mens vi hadde bli-kjent-lek. Litt brå start, men det gikk visst greit.

Da vi hadde holdt på med halvtoner, doremifasollatido og sunget i en halvtimes tid, gikk strømmen. Midt i siste verset på salmen, faktisk. Du kan tro det ble mørkt. Jeg vet ikke om noe sted hvor det kan bli så mørkt som her ute. Innelys, gatelys, utelys av alle salg - borte på et blunk. Vi avslutta rimeligvis timen der. Vi får håpe at det ikke skjer til onsdag også.

Det fortelles at lyset ofte går nå om dagen, og da helst i de fattigste bydelene, slike som Tanjombato. Kanskje noen ikke synes det er så nøye med de fattige? Åtte timer er likevel lenge for dem som selger meieriprodukter, fisk og kjøtt. Varene blir ødelagte ganske fort.

Om det mangler lys noen ganger, er varmen fra menneskene der desto sterkere. Jeg var på forhånd invitert på gassisk kveldsmat i kveld, og maten kokes på gass eller kull uansett. Vi har vært hos prestefolka i Tanjombato et par ganger allerede, da har vi fått sitte i finstua i første etasje. I dag sa pastor Olav (han er født i Norge): "I dag skal vi ovenpå. Nå er du familie, en av våre nærmeste!"

Grei beskjed. Man blir jo ikke så lite ydmyk. Så benka vi oss mellom veggen og bordet, og spiste salt, stekt kjøtt og rissuppe mens vi snakka om behovet for engelskundervisning. I mørket. Jeg kunne berolige dem og fortelle at i Norge slår folk av lyset med vilje når det kommer gjester, så kan de brenne stearinlys i stedet. Det tok en stund for dem å akseptere denne muligheten, men de ga seg da jeg insisterte på at det var rent hjemmekoselig slik.

De er noen flotte folk. Tenk at de regner meg som en bror. Det sier en del, når man vet hva familie betyr for gassere.

Misaotra tamin'ny sakafo sy ny fandraisana tsara indrindra, tompoko ô!

onsdag 5. oktober 2011

Onsdag formiddag

Dette er en helt ordinær onsdag. Hushjelpa er i gang på kjøkkenet. Vi sitter i stua og hører på Spotify, "Visst skal våren komme" av Eyvind Skeie og Sigvald Tveit med Grex Vocalis, Göran Fristorp og Anne Lise Gjøstøl. Det er deilig.

Utenfor er det sannelig vår også - lerka jubler høyt i sky, brannbiler ringer våren inn på ny, jakaranda-trærne rundt Lac Anosy kler på seg litt mer for hver dag. Omsider blir det sommer, for å sitere en salme.

Sånn rent innvendig er det kanskje mer høststemning. Vi kjører berg-og-dal-bane og er nok litt nede i en dal. I hvert fall Sigrid. Det er hun som kjenner mest på de daglige utfordringene - blikkene og kommentarene på gata, det å tenke på gassisk hele tida, forventninger om å vite og kunne alt mulig rart. Og forventningene kommer fra alle hold, også fra meg. Hun lar meg forstå, at det å liksom være kjent og å kunne noe fra før kan være en tung byrde å bære. Jeg tar det til etteretning og tilbyr meg å ordne praktiske ting; avtale betaling av hushjelp, snakke med ansvarlig for gjestehuset hvor vi leier leilighet osv. Vi bærer ikke de samme byrdene, men vi bærer dem sammen.

Seinere i dag skal Sigrid ha en time om jødedommen med Rebekka på seks mens jeg skal leke med Nathanael på tre. Etterpå skal vi fire lage omelett med råkost etter oppskrift fra matprat.no. Noen kilder utenfor ens eget hode kommer godt med når man skal fylle en timeplan med tre fag pluss matlagings-time hver uke. Det er kjekt!

Det er forholdsvis varmt idag. Utenfor vinduet vårt bor en hane som ikke kan klokka. Det er jo rimelig komisk, men vi ler ikke for høyt - det kan være at det er siste verset han synger på (ikke alle høns lever et langt og rikt liv her).

En helt vanlig onsdag i et helt vanlig liv i en helt vanlig by, et annet sted på kloden.