Ary raha mba ianao?

I dag har jeg vært på handletur. Til mandag åpnes nemlig et nytt norsk generalkonsulat innenfor våre porter. Sjefen vår, representant Arild, er valgt til generalkonsul nå som den norske ambassaden skal legges ned, og Sigrid er kapret til å bidra i kakebaksten.

Det er en erke-norsk dugnadsånd over det hele, samtidig er det jo ganske gassisk også. Alle bidrar med sitt. Mitt bidrag er heller beskjedent; jeg har skaffet til veie tekst på den norske og gassiske nasjonalsangen og støtter ellers min kone på alle tenkelige måter.

Derfor har jeg altså vært på butikken.  To ganger, til alt overmål. Jeg glemte jo smør til baksten i første vending.  Ingen fare – vi har butikken rett nedi her. Veien dit går ned ei trapp og gjennom ei bakgate som sjelden tråkkes av hvite føtter. Det er i grunnen veldig trivelig å gå der, nettopp av den grunn. Folk smiler og vasker busser og selger egg. Noen brenner søppel, - ja det er ikke helt luktfritt. Vannet i renna ved trappa er heller ikke noe man uten videre ville drikke. Mon om noen gjør det?

Borte ved Shoprite, det er den sør-afrikanske butikk-kjeden som vi handler på til vanlig, er det folksomt. Taxier, busser, folk, oksekjerrer og biler. Og unger. Som tigger. Det slår nesten aldri feil. «Monsieur, la monnaie!» De legger lite i mellom. Jeg klandrer dem ikke.

Noen ganger gir vi ingenting, noen ganger gir vi litt. Her ligger en av de løpende utfordringene åpen midt i dagen – skal man av prinsipp nekte barna maten fordi man mener tigging er negativt, at de burde finne på noe annet? I dag hadde jeg uansett bestemt meg på forhånd og lagt noen småsedler i lomma. Noen 100-ariaryselder, de er verdt omtrent så mye som papiret de er trykket på – i underkant av 30 øre.

Vel ute fra butikken kom et par jenter i 8-9-årsalderen mot meg.

- Salama ry ankizy. Hei unger, sier jeg.
- Bonjour monsieur. La monnaie. De snakker fransk til meg fordi jeg er hvit. Ber om penger.
- Inona no angatahanao? Hva ber du om, spør jeg.
- Vola mba hividy sakafo, monsieur. Hun vil ha penger til mat.

Det fikk hun. Så gikk vi. Hvert til vårt. På vei opp trappa og hjem til oss her oppe på høyden tenkte jeg: Hva om det var meg? Mange talere har på den måten forsøkt å aktualisere nøden i verden. Hva om det var meg som bodde i disse omgivelsene, og ikke bare i nærheten.

Hva gjorde at jeg tenkte slik nå? Jeg har ikke tenkt på det sånn før. Jo, - det var fra inne på butikken, der henger plakaten med resultatene fra siste lotto-trekning og hvor mange millioner som er neste ukes jackpot. Under står det: Ary raha mba ianao? Enn om det var deg?

Det er kontraster.  

Påskeferie

Her er noen bilder fra påskeferien vår i Morondava. Tusen takk, Kristin, Heidi, Jani og Marte! Det var en over gjennomsnittet bra ferie, som Jani ville sagt det :)

Foto: Marte Schie

Foto: Marte Schie

Foto: Marte Schie

Foto: Marte Schie

Foto: Marte Schie

Foto: Tilfeldig forbipasserende bildetagende kanadier

Stedegengjøring og slikt

Det er mange mil fra norsk liturgi-revisjon til den gassiske gudstjeneste. Noen ganger er forskjellen teoretisk, andre ganger gir den seg praktiske utslag; de store honnørordene hjemme er lokal tilpasning, stedegengjøring og involvering. Selv om ikke dette er ord vi hører ofte her, er det likevel påfallende stor grad av involvering i den gassiske gudstjenesten slik vi blir kjent med den i Tanjombato. Der er et utall diakoner i sving til en hver tid, som køordnere ved ofring og nattverd, samt som tekstlesere og kunngjørere - et korps av frivillige som en norsk menighet stort sett må se langt etter.

Nå skal jeg ikke skrive for å rakke ned på frivillighet hjemme, det er over hodet ikke min hensikt, men tvert i mot å snakke godt om den vi ser i Tanjombato. Vi var der på søndag, det var palmesøndag. Det var fullt hus på gudstjenesten halv syv om morgenen. Folk satt som sild i tønne nede, og 2-300 hadde også tatt plass oppe på det nye galleriet.

Ja, det er ikke bare galleriet som er nytt. De har fått ny synth også. Skaffet tilveie etter private gaver til formålet, ble den behørig presentert med navn og modell for to uker siden. Det later nå til at spillerne (som er blant elevene mine) også har funnet ut av de fleste funksjonene, herunder allskens lyder, rytmeboks og ikke minst: volumknappen.

Nå på søndag var den i full bruk. Om man ikke var våken da man kom til kirke, ble det skikkelig "vekkelse" da preludiet dro i gang. Ikke bare i kirka, trolig også i hele nabolaget; vinduene skal nemlig ikke monteres før uti neste uke (vi ble forklart nøye at det var kun diakonene som skulle åpne og lukke vinduene, det var ikke noe for hvermannsen, olona tsotra, - det skulle jo tatt seg ut hvis 1000 hender skulle åpne og lukke vinduer hver søndag).

Noe kirkeorgel derimot blir det nok ikke. Lokal tilpasning skulle tilsi tradisjonelle gassiske instrumenter eller bare a capella-sang. Den som ikke har hørt en 1000-tallig gassisk menighet synge firstemt vet ikke hva han har gått glipp av. Nå ser det ut til at synthen blir det nærmeste vi kommer for øyeblikket, den har innebygd orgellyd, må vite (og hvem kan motså det?). Jeg foretrekker uten tvil a capella-sang.

Vi er ikke helt der ennå at vi forstår prekenene fullt ut. Det fører til at blikket vandrer litt underveis. På salmetavla skrives det med kritt hver uke hvilken søndag i kirkeåret vi er kommet til. De siste ukene har det vært søndag så og så før påske. Nå var vi altså kommet til palmesøndag og det er her stedegengjøring kommer inn i bildet.

Nå lurer du gjerne på hva "palmesøndag" heter på gassisk? Den heter "Alahadin'ny Sampandrofia". Jaha, sier du kanskje, men det betyr: rofia-grens-søndag. Og rofia, ja det er en type palme som finnes her på Madagaskar. Fiffig og ikke så lite stedegent. Jeg er begeistra! Furunålssøndag neste?