Øyne som hører

Før vi kom til Madagaskar hadde jeg liten, for ikke si ingen, kjennskap til døve og kirkelig tilbud for døve, det være seg i Norge eller her. I løpet av tida vi har vært her har jeg lært litt mer. Vi har nemlig en ivrig og engasjerende pendler-misjonær som er norsk døveprest og jobber som rådgiver inn mot døvearbeidet her på øya. 

Så seint som i dag har vi vært på gudstjeneste i kapellet på døveskolen her på Antsirabe. Det var en opplevelse. Nå forstår jeg jo etterhvert en god del av det som skjer i en vanlig gassisk gudstjeneste, men du verden - å få tolking til tegnspråk samtidig var veldig flott! Vår norske pendler-kollega fremførte i tillegg såkalt døvepoesi - og man måtte være blind for ikke å sette pris på det. Vakkert og fint!

Ja, det var i det hele en gild formiddag. Gudstjenesten, med nattverd, varte dessuten bare en halvannen times tid, mot 2-3 (eller mer) i hørende menigheter. 

Synger man på døvegudstjenester? Så klart gjør man det! En del er da også helt eller delvis hørende, så sangen var like stødig og fulltonende som ellers på øya. Selvsagt ble det sunget på tegnspråk også - en egen tolk/ forsanger stod foran. Til utgangssalme var det satt opp en salme fra avsnittet "Til avslutning" i den gassiske salmeboka. Det var nummer 334, som heter "Sambatra ny sofiko fa mandre ny teny". Det betyr "Mine ører er lykkelige, for de hører Ordet". Det føltes unektelig noe malplassert i settinga, det må jeg jo si. Men når vi kom så langt at vi skulle synge salmen, ble jeg obs på hva tolken/ forsangeren gjorde da han oversatte akkurat denne tekstlinja til tegnspråk. 

For da vi sang "sofiko", ørene mine, og "mandre", hører, pekte han på øynene! Selvsagt! For - det er jo nettopp det som er saken, - en døv "hører" sitt språk med øynene. En hørende får også inn inntrykkene gjennom øynene. Og i blant, som i formiddag, var synsinntrykkene helt klart med på å bringe budskapet og evangeliet nærmere hjertet for en hørende, hvit mann. 

Jul året rundt?

- en hyllest til Antsirabes stauteste karer.
 

Nå er det omtrent tre uker til julemarsipanen er å finne i norske butikkhyller og forberedelsene til festen begynner. Følelsesmessig har jeg ikke helt kontakt med tanken på jul og det som hører med. Det er så uendelig lenge til.

Likevel hadde jeg mitt lille juleglimt her forleden kveld. Jeg spaserte gjennom gatene på Antsirabe, sola hadde det travelt med å gjemme seg bak åssidene i vest og jeg skulle rekke å kjøpe ny te til Sigrid som var forkjøla før stengetid på butikken. Så fort sola forsvant fra syne, og himmelen lyste opp i det skjønneste fargespill, kom kulda krypende. Og det var da jeg merket det.

 

Overalt i byen sitter pousse-pousse-gutta klare til å frakte deg dit du vil. Foruten optimistiske rop som «Pousse!» eller «Mba mandeha pousse, ramise!» (Ta pousse da, mister!) har de ei lita bjelle som de ringer intenst med. I den generelle stemningen jeg var i, med forkjøla kone og kulda som kom krypende i det sola seig i fjellom, låt det akkurat som julebjeller. Julebjeller slik som vi kjenner dem fra amerikansk film og musikk. Noe idyllisk-romantisk over det hele.

Midt på Madagaskar. I september, med regntida like om hjørnet og utsikter til sol, sol og mer sol.


Nå skal det imidlertid være sagt: disse pousse-pousse-gutta holder virkelig (h)jula i gang – hele året! Med brede smil, stødig gange, god fart og utstråling som smitter drar de innfødte og hvite byen rundt for noen kronestykker. Dag og natt. Staute karer!

Glede i papirform!

Hipp hurra!!! Jeg har fått brev! Anna, Anders, Kristoffer og jeg stod utpå plassen her i ettermiddag og snakket om stort og smått, da Nary kom med post til oss! To brev til og med. Jobel ont fråyde! Tusen tusen takk, Kristin, Hilde og Maren :) Dere er noen fininger.



Gutten på gølvet

Ja – jeg er en av gutta nå. Som gjør grunnarbeidet. Som blir skitten på hendene og får blåmerker under neglene. Som tørker svetta med ei hånd og legger gulvfliser i palisander med den andre. Som plystrer salmer til arbeidet. Gutta på gølvet.

En av mine oppgaver her på Lovasoa er å overvåke eller følge opp byggearbeidene som skal utføres her den nærmeste tida.  Vi har for eksempel nettopp skrevet kontrakt med entreprenørene som skal bygge om det tidligere gutteinternatet til et overnattingssted med enkle rom og delt toalett/dusj som blant annet innebærer å bygge på en etasje. Også de som skal bygge om to tidligere amerikanske hus til kultursenter med bibliotek, arkiv, studio og misjons- og skolehistorisk museum, har underskrevet sine kontrakter. Alt begynner om ganske snart.

Begge deler er omfattende prosjekter i hundretusen-kroners-klassen, med proffe aktører som har ansvaret selv og gir garanti på arbeidet. Og jeg skal overvåke og følge opp. I mellomtiden har jeg fått i oppgave å se til at vi får lagt et ordentlig golv i den nye resepsjonen.

Her er gulvleggeren i aksjon.

Det er kjøpt inn noen rasende lekre palisanderfliser som skal ligge i årevis. Jeg har aldri satt mine bein i noe slikt før. Selv om jeg nå bokstavelig talt har «starta på gølvet», må det kunne sies at fallhøyden – er tilstede. Vi er nemlig selv ansvarlig for fremdriften og utgiftene – garantien vi har, er at jeg følger skikkelig opp. Selvsagt sammen med Rasoanaivo. Han har jobba her i en mannsalder og representerer i egen person hvitt hår og ekspertise på det meste som handler om tre, lim, skruer, verktøy og tørketider.

Samarbeidet oss i mellom fungerer flott! Han, med sin årelange erfaring, har sett misjonærer og andre utledninger i aksjon før, og kjenner igjen en nølende tone lovlig raskt. Dessuten har han utstrakt forståelse for at min kjennskap til franske og gassiske faguttrykk angående byggeteknikk og slikt mildt sagt er begrenset. Med den største selvfølgelighet, og kjemisk fritt for selvhøytidelighet, mimer han «pusses», «jevnes pent utover det hele», «litt ujevnt», «spres», «treet har en tendens til å bøye av hvis det ikke er tørt nok» og en rekke andre nyttige saker til meg – og vi smiler og ler hjertelig sammen. Gulvleggeren vi har hyra inn til jobben studerer oss og tenker helt sikkert sitt. Hvem hadde ikke gjort det…

Den godeste Rasoanaivo er også med når flisene skal legges ut.

Men – som for alle som starter på gølvet har jeg et hårete mål i sikte – jeg blir der jo ikke for alltid; selve smykket på Lovasoa blir det nye kapellet med importert altertavle og knefall fra ei DELK-kirke i Vestfold. Og det er det meg som har ansvaret for – heldigvis ikke uten Rasoanaivo.

Om kun kort tid er gulvet i resepsjonen nede til venstre det flotteste på hele Lovasoa!
I løpet av de nærmeste månedene skal huset her få en etasje til og ny fasade.

Hva skjer?

Det er 14 dager siden forrige innlegg, og akkurat tre uker siden vi landa på øya. Hva skjer? Hva gjør vi? Hvem bor her? Jo, altså:

 

Kort oppsummert så blir mitt arbeid her ute delt opp i tre. 1: Barnehage pluss litt skole av og til. 2: Norskundervisning av ansatte på Lovasoa (foreløpig i hvertfall direktøren Dr. Noro, gjestehusansvarlig og resepsjonist Sahondra, økonomi- og administrasjonsansvarlig James Olaf, og sistnevntes kone og for tida administrasjonsassistent Hanta). 3: Koordinator for praksisstudenter og volontører som skal jobbe på døveskolen og tobyen (kirkas omsorgssenter). Jeg vil nok skrive litt mer av hvordan dette utarter seg i praksis etterhvert som jeg kommer i gang med oppgavene, men foreløpig er jeg bare i gang med barnehage og skole. Vi holder også på med å flytte ut av de gamle amerikanske byggene her på Lovasoa, og det er det som har tatt det meste av arbeidstida de to siste dagene.
 

I det siste har vi hatt om former, fasonger, prikker, striper og ruter i barnehagen.
Her har ungene laget en tiger ved å klippe ut former som jeg har tegnet på forhånd.

Litt fortsettelse av former og fasonger, og over i det nåværende temaet i barnehagen: transportmidler!
(dette er et tog, for de som måtte lure!)

I dag lekte vi at vi kjørte buss, og så tegnet, malte og limte de busser etterpå.

Ellers skal jeg ta et halvt årsstudium i fransk i år, og har jobbet en del for å komme inn i studiene. Jeg har vært med på tre nettundervisninger allerede, og skal til i morgen levere inn første innlevering. Mye av skolefransken har lagt seg langt bak i hodet, men jeg tror det skal gå greit!

Ett av to amerikanske bygg som skal bli kultursenter. Dette er også huset jeg

bodde i de tre siste årene på Antsirabe.

Kristoffer er i full gang med arbeidet her på Lovasoa, som foreløpig inneholder oppgaver som resepsjonist, byggearbeidsovervåker, proforma-faktura-maker, nyansettelser på Lovasoa, og litt sånn. I resepsjonen har han foreløpig hatt noen timers opplæring, og skal antagelig jobbe der to timer tirsdag og torsdag kveld, og mer hvis noen er syke. På byggefronten har de akkurat kommet i gang med å legge palisanderfliser i den nye resepsjonen, og snart begynner de også med byggingen av en ny etasje på tidligere gutteinternatet, ombyggingen av postbygget til kapell, og av de amerikanske bygningene til kultursenter. Ellers har han da altså jobbet timevis med å lage et godt standardskjema i Excel for å lette arbeidet med å sende et prisoverslag til dem som bestiller overnatting, konferansefasiliteter, måltider osv. her på Lovasoa.



Resepsjonist Tsanta. Resepsjonen skal altså snart flyttes, og dette bygget skal bli til kapell. 

Gamle gutteinternatet, nå kontorbygg (1. etasje til høyre), snart resepsjon (til venstre)
og etterhvert ny etasje med bl.a. sovesal. Foran: Sandvolleyballbane!

Lite oversiktsbilde. Til venstre (bak trærne): Gamle posten, nå resepsjon, post, strykerom og diverse annet, og snart kapell. Midten: Kontorbygget. Høyre: Bygningene som skal bli kultursenter. Midten foran: "egget". Det er fortsatt tørketid her ute.

Vi bor på et fantastisk område. Mye gress og planter og blomster, store trær, ballbaner av forskjellig slag, fine bygninger, og ikke minst flotte folk!

Våre aller nærmeste naboer bor i overetasjen i huset vi bor i. Det er familien Rønningen, bestående av Anna og Anders, Kaspar (12), Magne (10), Norunn (snart 5) og Stellef (3). Anders er nestleder og studiekoordinator på senteret, Anna jobber i kirkas sosialarbeid her på Antsirabe, Kaspar og Magne er skoleelevene våre i denne byen, og Norunn og Stellef har vi i barnehagen hver morgen. Se bloggen til familien her, og bloggen til Kaspar her!


Huset vårt. Rønningen har inngang oppe til venstre, vi går ned trappa og rundt, nede til høyre.

Vår nærmeste kollega og min beste venn Marte Schie bor i et hus litt lenger borti "gata". Hun er utdannet lærer og er pedagogisk ansvarlig for alt med både barnehage og skole. I år har ikke vi like mye med skolen å gjøre som i fjor, for Jofrid Rypestøl har tatt over for oss som lærervolontør i Tana. Jeg har jo da barnehage noen dager i uka, og ellers stepper vi inn med litt undervisning, SFO og leksehjelp innimellom.

Vi tre enhetene, Rønningen, Schie og Hansen-Ekenes, er de NMS-ansatte her på Lovasoa i år. I tillegg til oss bor direktøren for senteret, Dr. Noro, her med mann og barn, samt hotellansvarlig Seheno, og til slutt administrasjons- og økonomiansvarlig James Olaf (det er ikke så lett å høre på navnet at han er gasser) med kone og barn.



Noen av volontørene pluss en prest fra jordbruksskolen Tombontsoa (tror jeg)
og hans datter. Volontørene fra høyre: Are, Jofrid, Oda og meg.

Dette året har vi også to volontører som har kommet hit på egen hånd, som skal bo her på Lovasoa i ett år! De heter Are og Oda og skal jobbe i noen av kirkas institusjoner, kanskje på døveskolen, kanskje på barnehjemmet Akanisoa, kanskje i sosialarbeidet, eller kanskje noe annet. De er allerede svært så innlemmet i det norske fellesskapet at de knapt vet selv lengre at de ikke er NMSere! Det vil si - de blir jo som alle nordmenn på Madagaskar tatt for å være NMS-misjonære;) Deres flotte blogg kan du se her.

Det er også andre volontører innom på Lovasoa i kortere eller lengre tid. I helga kom det for eksempel 5 vernepleierstudenter som skal være her i tre måneder.

Til slutt her på tunet har vi en liten familie som akkurat har adoptert nydelige Ana på fem år. De har vært her i drøyt to måneder og har nesten en måned igjen før de drar tilbake til Norge. Da blir det ei jente mindre i barnehagen, og tre færre mennesker i det norske miljøet her. Det vil merkes!

Så vi er et stort fellesskap, eventuelt mange små fellesskap, her på Lovasoa. Vi trives med menneskene og med arbeidet, og satser på at det bare fortsetter!