fredag 29. mars 2013

Praksis på Madagaskar?

Are og Oda, som var volontører her på Lovasoa i høst, kom plutselig tilbake til oss og ble i drøyt to uker! Hipp hurra! Nå er de reist videre til Zanzibar, men mens de var her lagde de en flott introduksjonsfilm om Madagaskar som praksissted for studenter. Ta en titt her! Anbefales! (Kan sikkert legge den ut her på en eller annen måte, men mens jeg venter på noen som er litt mer tekniske av meg, lenker jeg den til sida vår i steden...)

fredag 22. mars 2013

Vestfold på Lovasoa

I en salme heter det: "Sorgen og gleden de vandrer til hope". Det samme kan sies om Venneborg kirke i Vestfold og det nye kapellet her på Lovaosa. For å gjøre historien passe kort, gikk det slik til at da Venneborg kirke ble avvigslet, gav man alteret og knefallet til Lovasoa, som straks skulle gå i gang med bygging av nytt kapell. 

Dette er nå en stund siden; kirka i Vestfold ble avviglsa i september, konteineren med alteret og mye mer kom til Madagaskar lille julaften, og i februar ble kapellet innviet etter alle kunstens regler. Kapellet har vært ett av mine prosjekter dette året. Og det er blitt et fint, lite kapell. Her er sitteplass til omtrent 30 personer under den lyse himlingen, og lyset veller inn fra alle kanter gjennom smårutede vinduer. Det er historisk sus i veggene, og bygget ligger like innenfor porten her på den tidligere norske skolen. 

Ekstra stas er det jo at alteret ikke bare kommer fra Vestfold, men dertil fra en DELK-kirke. Helt siden vi kom ut hit i august 2011 har det vært en solid gruppe fra DELK Vestfold her. Ja, vi regner oss begge to som DELKere i denne sammenhengen, ettersom Granly menighet er sendemenigheten vår. Det samme gjelder for Anna og Anders Rønningen med sine fire barn i overetasjen her. Vi kan vel egentlig si at Granly og DELK har en egen filial på Madagaskar. Et lokallag i varmere strøk. 

Hva skal vi da med dette kapellet? Nei, altså - vi har jo mengder av kirker rundt oss, av alle former og slag, alt fra pinse-, advent- og endetids-kirker til lutheranere, katolikker, reformerte og alt i mellom; fra de enkleste hytter til store katedraler. Behovet skulle være dekka.

Likevel betyr det mye for oss, altså Lovasoa, å ha et eget kapell her, hvor vi kan invitere inn alle som kommer innom senteret. Tilby en stille stund. Et sted å reflektere. Be. Et sted å holde morgenandakter både for oss internt og for konferansegjester. Kapellet er et misjonsverktøy ved sin blotte eksistens. 

I mylderet av ulike kirker er det én ting som mangler. Engelskspråklige gudstjenester. Ja, nå mangler det ikke lenger. Torsdag 13. mars arrangerte vi den første engelske gudstjenesten i kapellet. Her var praksisstudenter, beboere, ansatte, folk fra ulike miljøer vi har kontakt med og noen helt ukjente. Vi har planer om å holde disse gudstjenestene annenhver torsdag, slik at det blir en fast rytme i det. 

Liturgien er enkel og minner om en norsk aftensang, med ulike sanger, veksellesning, tekstlesning og preken. Jeg ble spurt om å preke på den første gudstjenesten, mens en av våre kvinnelige gassiske kolleger ledet. Så skal vi prøve å få andre, både lekfolk og prester, til å eie og prege disse gudstjenestene etterhvert som det skrider fremover.

Det er gøy å være med på.

6. november 2012.
Her har arbeiderne nettopp tatt av taket på "Posten" for å vaske tegla (les: taksteinene).
Det lille vinduet i enden er nå synlig inne i kapellet, fordi taket er løfta til skråtak.

23. november 2012
Her er vi inne i kapellet. Vinduet i midten av bildet er nå fylt igjen for å gi plass til alteret fra Venneborg.
Det skilte 25 cm mellom gulvet på den ene halvdelen av kapellet (se til venstre), fordi disse to delene før var skilt av med inngang fra hver sin side.

15. mars 2013.
Kapellet i sin fineste skrud. Dette er den samme veggen som du ser på de to forrige bildene.
Alterringen er beskåret for å få plass.

15. mars 2013.
Det kommer inn masse fint lys fra det lille vinduet mot øst, men også fra alle sidene.

onsdag 20. mars 2013

Kortreist


På mandag hadde vi middag med ingredienser stort sett fra kjøkkenhagen vår! Det var stas.
Dette er skikkelig luksus-laoka, og spises med ris.
Oppi her er det altså både anana (grønne blader), erter, gulrøtter, squash, og squashblader fra hagen vår. Nam nam!

Ellers kan vi rapportere om at vi hadde en stor erte- og tsaramasoinnhøsting (bønner) like før juleferien, og de er det fortsatt masse igjen av! I tillegg kommer det en ny høst av bønnene om et par måneder. 

Peanøttene er snart klare til å tas, og voanjobory-en (en slags jordnøtter, eller runde, brune bønner) likeså. Squashen og gulrøttene spiser vi av ofte, for der er det stadig nye å plukke. 

Salat har vi også fått litt av av og til, og persillen og mynten er det masse av hele tida. 

Nå er maisen akkurat spist opp, og voanantsindranaen (kinesisk kirsebær/pokpok/physalis) begynner å bli moden nå! 

Ikke sku hunden på hårene. Ei heller gulrota på det som vokser over bakken...
Vi har spist mye mais de siste månedene! Nå står maisplantene med fine høstfarger, klare til å skjæres vekk.

Disse kalles av og til for kinesisk kirsebær i Norge. De ser nesten ut som kinesiske lykter!


Det er høysesong for disse gule bærene nå; physalis, pokpok eller kinesisk kirsebær. Eller voanantsindrana, som vi så enkelt kaller dem her ute...


Lurer du på hvor du har sett dem, eller om du har smakt dem? De er ofte å finne på ostekaker. Da er "skallet" rundt dem blitt tørt, og de er ofte litt åpnet og legges som pynt oppå kaka.


I påvente av at våre egne skal bli mode, kjøper Faly dem på torget og sylter i store mengder. Det er utrolig, utrolig godt!



En liten salat som jobber med å bli større.

Gutte- og jentelørdag


Lørdagen som var, var ikke som andre lørdager. 
Den var delt i guttelørdag og jentelørdag, for oss to.

Kristoffer var på paintball sammen med en god, liten gjeng herfra. Det finnes faktisk en paintballbane et stykke nord for byen på vei mot Tana. Så de reiste åtte stykker herfra for å bli skitne, svette, slitne, oransje og blå (oransje etter kulene, og blå etter fargen fra kulene er vaska bort). Jeg satt hjemme og hadde veldig lyst til å bli med! Men jeg var og er sjuk fortsatt og kunne ikke. Blæ.

Om jeg var litt misunnelig? Ja. Men da gjør man det beste utav det! Miora, ei venninne fra koret som bor i Tana og studerer til vanlig, var i byen denne helga, og hun er flink til på manikyr og pedikyr. Så det utnytta jeg selvfølgelig! Vi hadde en skikkelig deilig formiddag, med pedikyr først, og så Mamma Mia i sofaen etterpå. Da var ikke livet så verst likevel...

mandag 11. mars 2013

Mandags morgengull


God morgen!

Mandags morgen trenger ikke nødvendigvis bringe med seg blues.


Her er bare noen bilder tatt en tidlig morgenstund.



Teksten, slik jeg husker den, på en sang vi sang i skolekoret på DNSM da jeg gikk i første og andre klasse, går slik:


Å, for ein morgon, 
å, for ein herleg dag!
Å, for ein morgon, 
Livet har sitt behag.
Fuglar som synger i kor
morgentimens melodi.
Høyr no, så kanskje du får
dagens symfoni.


Morgonsol, så fin du er, 
når du får strålar på deg, 
kjære morgonsol, 
så fin og varm og underbar!


Disse bildene fra tunet er tatt klokken kvart over seks i dag morges.

Å, for en morgenstund, 
solen er rød og rund. 
Nina er gået i bad, 
jeg spiser ostemad.
Livet er ikke det værste man ha'r, 
men om lidt er kaffen klar.
 

Blomsterne blomstrer op.
Der går en edderkop.
Fuglene flyver i flok
når der er mange nok.
Lykken er ikke det værste man har
og om lidt er kaffen klar.


 
Græsset er grønt og vådt.
Bierne har det godt.
Lungerne frådser i luft.
Åh, hvilken snerleduft!
Glæden er ikke det værste man har
og om lidt er kaffen klar.



Sang under brusebad.
Hun må vist være glad.
Himlen er temmelig blå.
Det kan jeg godt forstå.
Lykken er ikke det værste man har
og om lidt er kaffen klar.



Nu kommer Nina ud,
nøgen, med fugtig hud,
kysser mig kærligt og går
ind for at re’ sit hår.
Livet er ikke det værste man har
og om lidt er kaffen klar




Nå er frokosten og kaffen vår inntatt, og dagen begynner!

Ha en god uke!




Fra soveromsvinduet

torsdag 7. mars 2013

Litt om mye, eller mye om lite?

Jeg funderer på en liten ting. Er det slik at det skjer såpass lite spennende og skriveverdige ting at jeg ikke har noe spesielt å fortelle om på denne bloggen, eller er det sånn at det som skjer ikke lenger slår meg på samme måte, sånn at jeg ikke kommer på å skrive om det?

Vi har om fortelling i norsken. Da underviser jeg Kaspar og Magne at man må ha noe å fortelle, hvis man skal skrive fortelling. Det små skje noe, helst utenom det vanlige! Gjelder det samme bloggen? Og hvem bestemmer hva som er utenom det vanlige? Hva er utenom det vanlige for en gjennomsnittsleser av denne bloggen, og som dermed gjør noe verdt å fortelle for dem?

Jeg kaster alle krav om en god fortelling til side, og forteller om hverdagslige ting, jeg. Hverdagen går i hvertfall ganske som normalt. Vårens MM var over for en uke siden, og det var en urolig flott samling! Blant annet var Helga og Øystein Garcia de Presno her og holdt bibeltimer og seminarer, og ellers var det godt å være sammen med alle sammen, og kjenne på fellesskapet.

Denne uken etter MM har vi hatt 4t skole hver dag med Kaspar og Magne. De har ferie fra den franske skolen, og det utnytter vi til å ha litt mer sammenhengende norsk skole med mulighet for litt mer variert undervisning enn vanlig. Det er veldig kjekt!

Jeg ble syk på ferien for drøyt to uker siden, og er fortsatt ikke blitt helt frisk. Det legger jo en demper på hverdagen. Men nå har jeg fått litt av hvert av rare greier fra legen, så vi får se om ikke det hjelper seg snart.

Og ellers tror vi kanskje vi har funnet utav hva vi skal neste år! Det blir veldig spennende! Litt skummelt å skulle tilbake i den norske hverdagen, begynne på nytt, samtidig fortsette livet.

Innimellom gleder vi oss fryktelig til å komme tilbake, mens innimellom skjønner vi ikke hvordan vi skal klare å forlate dette fantastiske landet vi begge er veldig glade i. Mens dette innlegget er blitt skrevet har jeg sittet (og sitter fortsatt) i senga med lyset av her på soverommet, mens jeg følger med på en helt nydelig solnedgang fra soveromsvinduet mitt. Sirissene lager lyd (det finnes ikke noe god norsk måte å si det på; på gassisk ville jeg sagt at maneno ny jorery, som egentlig betyr akkurat det samme, men det høres riktigere ut på gassisk), og lufta ute begynner å bli kaldere mens sola forsvinner mer og mer ned bak radiotoppen.

Og selv om ikke disse følgende bildene er fra i dag, passet de her.
En solnedgang fra hagen vår, fra litt forskjellige vinkler.















Og vil du se et glimt fra kveldens solnedgang, så er forrige innlegg kun et lite bilde fra nettopp det.

Akkurat nå


tirsdag 5. mars 2013

Ferie!

Lørdag for drøyt to uker siden kom min kjære lillebror Einar på besøk! Vi henta han på flyplassen klokka tolv på natta, var i seng i halv to-tida, og reiste til kysten søndag morgen klokka halv sju. 

Trøtte og gira satt vi i bilen, klare en liten sjutimers tur østøver for å komme oss til et sted vi kunne slappe av og bade. Manambato var målet (her var vi også i juleferien/nyttår 2011-2012), og vi gleda oss til to og en halv dag med palmer, sand, solbrente neser og masse bading. Det er ganske risky å reise østøver i februar, for det er en tid med mye vind og regn i denne delen av landet, og stor fare for lite sol og feriefølelse. Men vi tok nå sjansen likevel.

Etter snaut seks timer fra hovedstaden på relativt god asfaltvei østover, tar veien en sving nordover langs kysten. Og etter noen minutter på denne veien, tar man av igjen på en liten søle/grusvei enda lenger østover, ut til Pangalane-kanalen, hvor den bittelille sjarmerende landsbyen Manambato ligger. Etter vi hadde kjørt ca ett minutt på denne veien, så vi at den var adskillig mer sølete og mindre framkommelig enn den var i jula for et år siden. Men vi kjørte videre, og tenkte at det kan jo ikke bli SÅ ille. 

Det viste seg at det kunne det. Til slutt måtte vi snu, fire kilometer fra målet... Med humøreten del hakk lenger nede enn tidligere bestemte vi oss for å kjøre videre til ett av to badesteder fire-ish timer lenger nord. Etter fire hullete, humpete og regnfulle timer, klokken halv seks, kom vi endelig fram til Foulpointe og Manda Beach! Vi var så lykkelige over å endelig være framme at det kan nesten ikke beskrives.

Her nøyt vi to hele dager med snorkling og bading og bading og bading og fisk, reker og blekksprut på stranda, litt soling, mye avslapping, og kroppen kjente at det var ferie:)



Utsikten fra bungalow-verandaen vår



 

Etter vi hadde vært to dager på Foulpointe, reiste vi tilbake til høylandet, og overnatta en natt i regnskogen i Andasibe.





"Ser du deg selv?"

"Nix... Vi ser mat!"
 






Fant noe godt på hånda til Einar