Ary raha mba ianao?

I dag har jeg vært på handletur. Til mandag åpnes nemlig et nytt norsk generalkonsulat innenfor våre porter. Sjefen vår, representant Arild, er valgt til generalkonsul nå som den norske ambassaden skal legges ned, og Sigrid er kapret til å bidra i kakebaksten.

Det er en erke-norsk dugnadsånd over det hele, samtidig er det jo ganske gassisk også. Alle bidrar med sitt. Mitt bidrag er heller beskjedent; jeg har skaffet til veie tekst på den norske og gassiske nasjonalsangen og støtter ellers min kone på alle tenkelige måter.

Derfor har jeg altså vært på butikken.  To ganger, til alt overmål. Jeg glemte jo smør til baksten i første vending.  Ingen fare – vi har butikken rett nedi her. Veien dit går ned ei trapp og gjennom ei bakgate som sjelden tråkkes av hvite føtter. Det er i grunnen veldig trivelig å gå der, nettopp av den grunn. Folk smiler og vasker busser og selger egg. Noen brenner søppel, - ja det er ikke helt luktfritt. Vannet i renna ved trappa er heller ikke noe man uten videre ville drikke. Mon om noen gjør det?

Borte ved Shoprite, det er den sør-afrikanske butikk-kjeden som vi handler på til vanlig, er det folksomt. Taxier, busser, folk, oksekjerrer og biler. Og unger. Som tigger. Det slår nesten aldri feil. «Monsieur, la monnaie!» De legger lite i mellom. Jeg klandrer dem ikke.

Noen ganger gir vi ingenting, noen ganger gir vi litt. Her ligger en av de løpende utfordringene åpen midt i dagen – skal man av prinsipp nekte barna maten fordi man mener tigging er negativt, at de burde finne på noe annet? I dag hadde jeg uansett bestemt meg på forhånd og lagt noen småsedler i lomma. Noen 100-ariaryselder, de er verdt omtrent så mye som papiret de er trykket på – i underkant av 30 øre.

Vel ute fra butikken kom et par jenter i 8-9-årsalderen mot meg.

- Salama ry ankizy. Hei unger, sier jeg.
- Bonjour monsieur. La monnaie. De snakker fransk til meg fordi jeg er hvit. Ber om penger.
- Inona no angatahanao? Hva ber du om, spør jeg.
- Vola mba hividy sakafo, monsieur. Hun vil ha penger til mat.

Det fikk hun. Så gikk vi. Hvert til vårt. På vei opp trappa og hjem til oss her oppe på høyden tenkte jeg: Hva om det var meg? Mange talere har på den måten forsøkt å aktualisere nøden i verden. Hva om det var meg som bodde i disse omgivelsene, og ikke bare i nærheten.

Hva gjorde at jeg tenkte slik nå? Jeg har ikke tenkt på det sånn før. Jo, - det var fra inne på butikken, der henger plakaten med resultatene fra siste lotto-trekning og hvor mange millioner som er neste ukes jackpot. Under står det: Ary raha mba ianao? Enn om det var deg?

Det er kontraster.