onsdag 30. mai 2012

Privat pinseunder

Julestjerna, eller Madagasikara-en, blomstrer til pinse!


En del lesere kjenner gjerne til hendelsene den første pinsa, da apostlene talte og tilreisende fra hele den kjente verden hørte dem tale hvert på sitt språk. Det var et tydelig tegn på at Den hellige ånd var kommet. Et ordentlig pinseunder!

Gjennom året som er gått har jeg ikke en gang forsøkt å holde regnskap med all tale jeg har hørt og ikke forstått. Det ville være nok til å fylle bøker. Mest akutt er det kanskje når vi er på gudstjeneste. I en slik setting er vi trygge på at det som blir sagt er "innenfor" rammen av hva vi tåler å høre, men det er nå slik at man går på gudstjeneste ikke bare for å være flink gutt og blidgjøre kolleger og venner. Man går jo selvsagt fordi man er sulten på å høre Guds ord lest og forkynt, og da er det kjekt å forstå det man hører.

I begynnelsen var det jo ikke all verdens jeg fikk med meg. Litt var det riktig nok, men ikke mye. Etterhvert har jeg slutta å tenke på at jeg ikke forstår, og bidrar ivrig i salmesangen (som bare er helt overveldende!) og følger med i min gassiske og/ eller norske bibel når det er tekstlesning.

For noen uker siden gikk det opp for meg at under prekenen spesielt forstår jeg nå ganske mye. Det er bare det at jeg kan ikke gjengi hva predikanten sier eller hvilke ord han bruker, men inni meg forstår jeg hva han sier og hører sammenhengende setninger på norsk.

De siste ukene har vi hørt en mengde riktig gode prekener. En pensjonert prest sa forleden, ivrig og slentrende på en gang: "Når jeg står jeg og preker for dere, så er det jo ikke opp til meg å overbevise dere eller å få dere til å tro. Nei! Det er Den hellige ånds oppgave!"

Der traff han spikeren på hodet. Jeg har forstått i det siste at det er Den hellige ånd som arbeider og hjelper meg til å forstå det som blir sagt og lest. Så står det jo i Bibelen også at hans oppgave er å forklare og lyse opp Guds ord for oss. Det er ikke det at jeg er så himla flink i gassisk som gjør at jeg forstår det som skjer i gudstjenestene, - det er Den hellige ånd. Takk for det!

Det fortjener et salmevers (nr.190 i den gassiske salmeboka):

Ry Fanahy Mpanazava!
Miandrandra Anao izahay.
Aza ela, fa tongava,
taomy ny fanahinay,
mba ho fantatra mazava
izay lazain'ny teninao;
Areheto lalandava
ao am-po ny afonao.

Hellig ånd, du som forklarer,
å, vi lengter etter deg.
Ikke vent, men kom, vi ber deg
overtal vår ånd og gi
at vi klart forstår og kjenner
det som sies i ditt ord;
Tenn i hjertet nå og alltid
Åndens flamme og din ild.

Fortsatt god pinse!

søndag 27. mai 2012

Lånebarna

Lånebarna? Ja, barna vi har til låns til daglig. Her kommer en Isoraka-skole-barnehage-oppdatering!

Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg alltid gleder meg til å ha skole med Rebekka og barnehage med Nathanael. Det er rett og slett utrolig kjekt, koselig, gøy, utfordrende og morsomt.

De siste ukene før 17. mai droppa jeg å undervise i RLE, og hadde bare om nasjonaldag, som var temaet i samfunnsfag. Her var det mye ukjent og uopplevd og masse å lære! Nå vet hun at 17. mai er først og fremst barnas dag, hun vet hvem Henrik Wergeland er, vet at grunnloven ble skrevet på Eidsvoll og at det er derfor vi feirer 17. mai, hun vet at vi går i tog og synger og vifter med flagg og roper hurra, hun vet nå hva korps og instrumenter er for noe, og ikke minst hva en fane er, hun vet at vi spiser pølser og is og godteri og leker leker på 17. mai, og hun kan både Den prektigkledde sommerfugl (første verset fremførte hun på 17. mai - utenat!) og Søttende mai er vi så glad i! Svært fornøyd lærer :)


Rebekka og Nathanael i klasserommet på verandaen. Rebekka viser fram plakaten vi har laget om 17. mai.
Her ser man både Henrik Wergeland, flagg, norges lover, Eidsvollsbygningen, is og pølser, et 17. mai-tog og kommentarer hun har skrevet selv.





Rebekka spiser jordbær




Nå tar vi igjen litt i RLE, og har om kirken. På tirsdag var vi i den nærmeste lutherske kirka, Ambatovinaky, og lærte navn på prekestol, midtgang, benker, orgel, alter, altertavle, alterring og døpefont. Og enda mer. Mange rare ord...

Ellers lærer jeg henne klappeleker (forslag mottas med takk!) og leser Kardemomme by. Er det rart jeg koser meg?

Vi stortrives også med Nathanael. Han snakker mer og mer norsk og blir tryggere og tryggere på oss. Vi synger, klipper og limer, leser bøker, klatrer og graver i sandkassa, bygger lego og lager togbane, sykler på og vasker trehjulssykkelen, og alt hva vi ellers måtte ha lyst til. Den store hit-en nå for tiden er når Kristoffer spiller på Nathanaels lille gitar og synger den egenkomponerte sangen Se, der danser Nathanael. På fredag spilte Kristoffer på pianoet i stua og sang, og Nathanael dansa rundt i hele rommet, og så kom både Rebekka, Noeline og Sitraka (hushjelp og barnepasser) og jeg ut i stua, og så sang vi og dansa hele bølingen. Kjempesuksess!





Om en måned reiser vi på sommerferie til Norge. Da er hverdagslivet her i Tana over. Og selv om vi gleder oss veldig til både å komme til Norge på sommerferie og til å bo på Antsirabe neste år, er det litt vemodig. Spesielt å skulle reise fra disse to som vi er blitt veldig glade i.

fredag 25. mai 2012

Overfall på høylys dag


La det være sagt først som sist: dette innlegget handler om mennesker som har et enormt pågangsmot i en jobb jeg ikke uten videre misunner dem. Og om overfall. Jeg snakker selvfølgelig om varepromotører. De har en unik evne til å fange oppmerksomheten og kaste seg over deg når du minst venter det.

Enhver butikk her på øya med respekt for seg selv, har jevnlige tilbud med tilhørende pyntelig kledde jenter som promoterer varene. Jeg husker med lengsel tilbake til min egen barndom, da det var smaksprøver av pølser, juice og annet godt på ØKO-kjeden eller andre steder. Den gangen var det skikkelige kvinnfolk i kokke-klær som bød oss å smake. Det var handleturenes høydepunkt.

Jeg kan ikke si at møtet med nåtidens promotører helt overgår barndommens gleder. (Det ville dessuten vært for galt). Noen ganger er de rent irriterende, og jeg går lange omveier i butikken for å få tak i det jeg skal ha uten å fange deres oppmerksomhet. Sannheten er at de er utrolig flinke til å gjøre jobben sin; smile pent og presentere ting på en fin måte. Søte er de også, jeg tror det er en del av stillingsbeskrivelsen.


Og så snakker de fransk. Sant nok har jeg plukka opp noen gloser etter at vi kom hit, og det er jo ikke vanskelig å skjønne hva de vil, men jeg insisterer likevel på at de skal snakke gassisk til meg.

I formiddag hadde Eau Vive ("levende vann", det ledende flaskevannet produsert her på øya) kampanje på Shoprite. Jeg unngikk standen med all mulig utkrøpenhet, men siden vi var fem stykker i butikken ble jeg raskt oppdaga.



- Bonjour, monsieur!
- Salama tompoko!
- Eh, parlez-vous malgache?
- Eny tompoko!
- C'est bon! Bon, bon... (Hun smiler og virker svært imøtekommende)
- Marina izany. Tsy mahazo ny teny frantsay aho. (Jeg forstår ikke fransk).

Det var ganske morsomt, for hun klarte til slutt å bytte - det er ikke alle som får til det med hvitinger. Men det ble ikke noe Eau Vive på meg. Og jeg gikk helt sikkert glipp av et knakende godt tilbud og en flott gave. Nesten for godt til å være sant.

Men levende vann er å få andre steder, dertil helt gratis. Det lever jeg godt med!

mandag 21. mai 2012

17. mai!

Madagasikaraen/julestjerna i full blomst!

Vi hadde en fantastisk 17. mai-feiring på Antsirabe. Strålende vær, flott gudstjeneste, festlig barnetog, fine taler, nydelig mat (fra Norge!!), morsomme leker, herlige mennesker! Ikke helt som i gamle dager, men sannelig ikke så langt ifra.

De som var med på dagen var selvsagt nesten alt av norske på øya, gassiske medarbeidere på ambassaden, generalkonsulatet og Lovasoa, og ellers venner av Norge. Dagen begynte med gudstjeneste, fortsatte med tog, taler, sang, mat utenfor kafeteriaen (på formingsplassen), leker oppe på og rundt volleyballbanen, og ble avsluttet med kaker, kaffe, godteri, sang og musikk i Grand Salle (mediateket+storskolen). Til slutt ble Flåklypa vist på storskjerm, til stor glede for alle!

Her kommer noen bilder fra hele dagen. Enjoy!
(Husk at du kan få bildene i stort format ved å klikke på dem.)



Vente utenfor før gudstjenesten starter
Kristoffer preker




Vi har dessverre ikke noe bilde fra barnetoget, for vi gikk i det begge to. Men her er i hvertfall et bilde av fanen, og et av en fornøyd Rebekka som feirer "ordentlig" 17. mai for første gang som hun kan huske!

Taler og sanger på ballbanen

Toky og Tsiky (begge har gått på Birkeland Folkehøyskole)
Kaspar Rønningen holdt dagens tale!
Sammen med Jackie, som oversatte til gassisk.

Mat på formingsplassen


Liten, lur korpsgutt

Pølser fra Norge (!), barna får først.



Koldtbord! Også med mye godt fra Norge.

Fantastisk hjemmelaga 17. mai-is av Anna Rønningen. Mmm!

En ganske syk, men ganske fornøyd, Kristoffer.

To superglade Sigrid og Norunn-er!

Leker! Vi hadde både sekkeløp, potetløp, kast på boks, fiske godteri og kaste svamp på Tsiky,
og i tillegg flere leker som andre fant på. De voksne var like ivrige som barna :)






Flåklypa og popcorn. Fin-fin 17. mai! Hurra!!

onsdag 16. mai 2012

Kirkeinnvielse!

Her kommer en aldri så liten bildereportasje fra helgas store hendelse! De første bildene, som er fra lørdagen, er dessverre tatt med mobil, men det får gå:)

Lørdag halv ni stod vi klare utenfor den ferdigstilte kirka vår i Tanjobato, sammen med en masse andre spente ventere. Dette var altså dagen for den store åpninga av selve kirkebygget! Hurra for Fiangonana Fiadanana Ararata Tanjombato!

Her er båndet i nasjonalfargene som skal klippes over av generalsekretæren for FLM.

Og dermed kan hele rekka av prester og proster og presidenter og generalsekretærer prosedere opp trappa og inn i kirka! Synodepresident (for Tana-synoden) Davida og generalsekretær (for FLM) Samoela George fremst.
 Klokka ni begynte innvielsesgudstjenesten, og etter nesten fem timer med alt en vanlig gudstjeneste inneholder, pluss alle slags takk og presentasjoner og fortelling av kirkas historie og synging av jubileumssanger og korsang og masse annet flott og stas, var vi klare for litt strekk på beina og litt mat.
Kamera og veske hånd i hånd. Mange som dokumenterte denne store dagen!


En hel søndagsskolerad ble skyfla bort for at vi skulle få sitte...
Smil og takk!

Ny sampana rehetra - alle foreninger i kirka - ble presentert og takket og var med å innvie kirka.

Avduking av to plaketter - den ene er takkeplakett,
og den andre er innvielsesplakett.
Og pastor Olav takker og deler ut takke-diplomer - mari-pankasitrahana.

 Jubileumsmiddagen ble holdt på et hotell ganske i nærheten, Espace Helodee. Masse sanginnslag, dans, to forretter, gassisk hovedrett, gassisk "bløtkake" og dessert! Fantastisk!

Olav og Voahirana var de første som sang for oss. Flinke!

Så var det alle prestene og deres koner. "Fitiavana, rano veeelona"

En liten del av kaka. "Fa Kristy no fihavanantsika", Ef 2, 14a, er mottoet til kirka.

Prosten i Anosibe, synodepresidenten i Antananarivo
og FLMs generalsekretær var de høye, kakeskjærende herrer

Så kom hovedkaka! Med modell av kirka og fyrverkeri!


Formelt og fint med enda flere takketaler.
Søndag morgen var vi tilbake i kirka, klare for ny festgudstjeneste, men nå med flere av de vanlige kirkegjengerne, og færre av de promenente gjestene. Her var det også dåp og nattverd, og selvfølgelig takk og utdeling av diplomer, og en aldri så liten takketale og sanginnslag fra de norske volontørene :) Vi sang "Jeg har en venn som har gitt sitt liv", og da vi var ferdige, kommenterte pastor Olav "Hm, merkelig, annerledes sang. Lalailalai lala lailalai", og hermet etter oss med mobbestemme. God stemning! :)

Kirka begynner å fylles. Nye benker, nylagte fliser,
nymalte vegger, nyoppsatt galleri, nytt rekkverk!

Nytt, nytt, nytt! Fanja, ei kjent sydame fra Antsirabe, har brodert alle kirketekstilene.

Utsikt fra galleriet

Dagens organister. Noen av Kristoffers elever.

Ungdomskoret, med nysydde drakter.

Søndagsskolen fremfører sin nye jubileumssang.
Også i nysydde kjoler og kapper.

Noen av de søte små sangerne, som satt rett ved oss.

Pastor Olav i aksjon.

Full konsentrasjon over tangentene

Litt av den store mengden. Det var drøyt 2000 i kirka.


 Etter gudstjenesten var ferdig var det middag til alle! Folk satt på sine plasser, hadde med seg tallerken og bestikk selv, og alle fikk ris og tsaramaso og svinekjøtt. Supergodt!

Før vi dro spurte vi om vi kunne få lov til å ta bilde av Olav og Voahirana. Det fikk vi selvfølgelig.




Dagens mest spennende element for Kristoffer var takketalen han skulle holde. Heldigvis fikk vi en fin introduksjon fra pastor Olav: "Ja, vi har noen gjester og kolleger her også. De er norske og de sier til meg, at de virkelig har funnet seg til rette og funnet et hjem her hos oss. Han er dessuten lærer i musikk og engelsk her i kirka, så nå må han gjerne komme fra med kona, og så må alle elevene også komme frem! Dette er frukten av arbeidet han gjør."  

Takketalen gikk fint, om Salme 122, om Jerusalem og alle som sier: Vi vil dra til Herrens hus! Det er det mange som sier i Tanjombato. Så var det litt om Ararat-fjellet, som kirka har navn etter, og at det sier at menigheten her er solid grunnfesta og at man trygt kan støtte seg til den.

Kommer til å savne disse menneskene og menigheten her.