Ikke brød og sirkus

I de første århundrene etter Kristus hadde man i Roma den ordningen at keiseren besørga mat og underholdning til de rundt 250.000 innbyggerne. Det er rimelig fascinerende; 250.000 er ikke så mange, - ikke flere enn det var plass til i Circus Maximus (gjenoppført i år 200 e.Kr), men likevel spiste de 6 millioner sekker med korn i året. Alt spandert av keiseren.

Det er trolig god grunn til å så tvil om keiserens intensjoner bak denne gavmildheten. I begynnelsen var romerriket relativt demokratisk, men gjennom åra som fulgte etter at Circus Maximus stod ferdig ble situasjonen i riket forverra til det brøt sammen på slutten av 400-tallet. Nå skyldtes det kanskje ikke Circus Maximus i seg selv, enda det utspilte seg svært så blodige scener der, men sirkuset og brødet bidro til å holde folks oppmerksomhet borte fra problemene.

Nå er det stor avstand mellom romerriket i de første århundrene og dagens Madagaskar - selvfølgelig - både i tid og sted. Antananarivo har dessuten langt flere innbyggere enn Roma, nær 4 millioner. Her betaler heller ikke staten maten for de fattige. Årsaken er neppe det store antallet innbyggere. Daglig dør folk på gatene av sult. I nabolaget vårt er det flere som graver etter mer eller mindre spiselige resten i søppelcontainerne.

Vi har med andre ord ikke "brød og sirkus"-tilstander. Likevel vet makthaverne å trykke på knappene som vekker begeistring. I forgårs var vi vitner til et alldeles overdådig fyrverkeri, det mest fantastiske vi har sett noen gang. Vi sto og måpte, begeistringen lot seg ikke holde tilbake. Anledningen? 1-årsjubileum for den 4. republikk, som verken er anerkjent av FN eller noen annen nasjon. Muligens er Frankrike et unntak her.

Afomanga - blå eller vakker ild, dvs. fyrverkeri. Her i nasjonalfarger; grønt, hvitt og rødt.

I blant var hele himmelen fylt av glitter.

I tillegg til fyrverkeriet, som til alt overmål varte i en hel time, var det fest, musikk og dans nede ved Lac Anosy fra soloppgang til lenge etter solnedgang. Hva dette må ha kostet, orker jeg ikke tenke på. Flere gassere jeg har snakka med er alt annet enn henrykt, tvert i mot fortvila, over pengebruken. At utgangspunktet for festen i realiteten også bare er luft, gjør det enda vanskeligere for dem. Det er ikke slik at folk flest støtter regimet.

Når kruttrøyken nå har lagt seg må vi håpe at festlighetene følges opp av handling. Det er ikke sirkus folk trenger, men mat. Og pengene er jo åpenbart tilstede. Også de som lever av å grave i søpla og bor på gata kunne se det.

Lovasoa

Vi er stadig vekk på Antsirabe, blant annet mandag for to uker siden, og kan nå bekrefte: Lovasoa er i gang! Klikk på linken fra Misjonshøgskolen hvis du vil vite litt mer, og «lik» Lovasoa på Fjasebok for å få oppdateringer på små og store forandringer og ting som skjer, for her vil jeg bare oppsummere kort hva Lovasoa er.

Kø av diverse høye herrer og kvinner på vei inn til
åpningsmøtet på den andre nettverkskonferansen på Lovasoa.

Lovasoa Cross-Cultural Competence Center er et nyoppstartet prosjekt som FLM og NMS samarbeider om. Det som før var DNSM, Den norske skolen på Madagaskar, og hele tunet som før var den norske misjonsstasjonen på Antsirabe, er nå blitt gjort om til et kultur- og kompetansesenter som fasiliterer og legger til rette for samarbeid mellom norske og gassiske institusjoner og universiteter. De største forandringene utseendemessig i den forbindelse er at skolen er blitt gjort om til et konferansesenter med «grand salle», klasse-/grupperom, kafe, bibliotek/lesesal og et rom hvor vi (hovedsakelig Marte) faktisk har norsk skole (hurra!), og så er internatet (gamleinternatet for noen) blitt gjort om til et slags hotell eller gjestehus, med bad på hvert rom og en restaurant der hvor matsalen lå før.

Storskolen og mediateket er slått sammen til Grand Salle, og scenen er der den "pleier" å være. Her spiller og synger Mami Bastah, Koral NorMal Gospel, Anders på valiha og Kristoffer på piano på konserten mandag kveld.

Ja, det er litt trist med forandringene. Men kjære tid så trist om hele tunet skulle forfalt fordi ingen ville eller kunne eller måtte forandre på noe, bare for at oss misjonærbarn og andre kunne komme tilbake og mimre! Og slapp av, det er masse å mimre i enda J Kommer du ut på besøk, kan du bestille rom på hotellet, og sove på ditt eget, gamle rom og spise mat som Lala har laget, i matsalen. Det er mye som er som før, og jeg har tro på at forandringene er til det gode. Studerer du? Skriver du masteroppgave eller tar doktorgrad? Eller vil du bare på ferie? Kom kom! Om vi er heldige, blir det kanskje basseng på formingsplassen om noen år! Enga anie.

Og her er noen bilder av noen fine og litt vemodige forandringer.

Gangen i andre etasje. Heismanns skrikerunger! Eller hei små skrikerunger? Nå med tredører, tregolv og tretrapper.

Gangen i tredje etasje

Rommet innerst til høyre, overfor gamle tøyrommet

Hvis jeg ikke husker feil, er dette innerste stua nede

Påbygg! Restaurant, og veranda på taket.

Advent er lilla

Det er advent! På søndag tente vi to lys i vår provisoriske adventsstake. 

Jeg er veldig, veldig glad i advent. Advent er masse gode minner hjemmefra med forberedelser fram mot jul. I min hjemmelagde adventskalender som mor sydde til meg da jeg var sju, pleide vi blant annet å få lapper hvor det stod hva vi skulle gjøre samme kveld. Lage marsipan, lage julekort, skrive julekort, skrive ønskeliste, bake diverse julekaker, lage advents- og julepynt, i det hele tatt. Og på søndagene i advent stod det en gåte eller en rebus på lappen som viste et gjemmested hvor mor hadde gjemt noen av figurene i julekrybben. Jeg har lyst til å ta med meg noe av det videre.

Nå bor vi riktignok ganske midlertidig, men likevel har jeg behov for å gjøre litt «adventsting». Å ha skole med Rebekka gir utløp for masse; der starter vi hver samling med å synge advents- og julesanger, åpne hjemmelaga julekalender (dvs. henge en filtfigur i vinduet som er rutet opp i 24 ruter) og snakke om hva som skjedde i den aller første jula.

Men jeg har nå gjort litt her hjemme også, og er ganske så fornøyd. Har kjøpt brodert duk hos Fanja (ei dame som har en bedrift hvor vanskeligstilte kvinner kommer og lærer å brodere; de sender kilovis med broderte dåpskluter til Norge hvert år), har laga en enkel julekalender til Kristoffer, har laga noen enkle engler i bast og klippet ut hjerter og stjerner i lilla filt. I dag kjøpte jeg også en olje som lukter nellik til å ha i vann over et telys, så neste søndag lukter det nok nellik her.  Og vi synger en adventssalme hver morgen etter frokosten.

Jeg synes det er viktig å lære seg å vente litt. Vente på jula, og ikke begynne jula i desember, men komme litt i ventemodus først. Det er nok kanskje lettere her ute uten jul på alle kanter fra november, men det går an likevel! Rydde litt plass til å sette seg ned og tenke på at det som skjedde og som vi minnes hvert år i jula. En liten konge, Guds sønn, født i et fjøs! Hm J

Vi har forresten lilla spisebrikker også, laget her ute i bast. Og som Monika sier; bast er så fint! Man kan ikke få nok bast! Jeg har kjøpt et par kilo ufarga bast pluss en liten bunt lilla bast. Hvorfor er det lilla som er adventsfargen? Jorda er rød, himmelen er blå.

Fargene blander himmel og jord.

Snart synger engler deilige ord.
Advent forteller: Julen er nær!
Sorg blir til glede når Jesus er her,
Jesus er her.

Pengegaloppen

Du kjenner til sangen om bonden som satt i kveldinga og koste seg med tellinga? Kroner én, kroner to, kroner tre, kroner fire, kroner fem, osv. Jeg vil tro at mange her ute kan kjenne seg igjen i den aktiviteten, men med et litt annet fortegn; de teller nok pengene sine – ikke fordi det er så trivelig, snarere fordi de lurer på om det er nok penger til ris i morgen. Vi er fritatt for slike bekymringer.

Her om dagen fant jeg en mynt på gata. Det er ikke særlig mange mynter i sirkulasjon her ute, og til nå har jeg sett 10, 20 og 50 ariary som tilsvarer ca. 3, 6 og 15 øre. Disse tre er fortsatt i bruk på markedene og i noen av dagligvarebutikkene. Mynten jeg fant, var en én-franc-mynt, en «iraimbilanja» fra 2002. For de som ikke vet det, hadde Madagaskar to parallelle myntenheter på den tiden: gassiske franc og ariary. For å gjøre det litt forvirrende tilsvarer 1 ariary 5 franc, 100 ariary 500 franc osv. Dette skaper selvsagt en del hodebry fremdeles, selv om man offisielt bare bruker ariary nå. Kan du regne med at prisen du bys skal deles på fem eller ikke?

Så var det mynten. 1 franc tilsvarer i følge regnestykket over 0,2 ariary. Med dagens kurs skulle det bli omtrent 0,06 øre. Får man kjøpt noe for 1 franc? Niks. 10, 20 og 50 ariary er derimot fortsatt gangbar mynt som man kan kjøpe småting for, for eksempel en bunt sukkerrør eller to drops.

I 2002 derimot, var visstnok 1 franc (0,2 ariary) brukbar, med forbehold om at jeg forstår hushjelpa vår rett. Det er dårlige nyheter for dem som måtte ha sparepenger fra den tid. Inflasjonen har tilsynelatende galoppert de siste 10 årene. Ta en to euro-mynt, den er dermed verdt en aldri så liten formue. En av de første ukene på Antsirabe veksla vi med ei dame på gata. 2 euro mot 5000 ariary eller 15 kroner. Hun får 4 kg ris for det. Ikke rart hun var takknemlig.

Jeg leste for en stund siden av 50 øringen i Norge er truet. Slikt snakker vi ikke med gasserne om. Man får nemlig kjøpt en deilig, nykokt maiskolbe for omtrent den summen. Og godt er det.

Mahajanga!

Vi har vært på stage! Nesten fem dager i på nordvestskysten, nærmere bestemt Mahajanga, fra fredag morgen til tirsdag kveld. Stage er det franske ordet for praksis, og det innebærer at vi får reise bort litt og være med i "ekte misjonærers" arbeid, i dette tilfellet Ingjerd og Trond Henrik Sand. Denne helga var det duket for 25-års-jubileum for Mahajanga-synoden og åpning av en helt ny inkluderende skole hvor døve, hørende og blinde går på skole sammen.

Vi kom altså til Mahajanga fredag kveld. I bilen var vi sju stykker; Marte og Kristoffer, Bema, Jeanette, Franchette og Kolo fra NMS-kontoret på Isoraka, og meg. Etter noen stopp med handling av voandalana (forklaring på Monika sin blogg, med flere bilder fra Mahajanga og skolen) og spising på hotely (enkel gassisk restaurant) gikk kjøringen stort sett i ett, og vi var framme rett før sju.



Da vi kom fram kom Trond Henrik og sønnen Simon for å møte oss på SHALOM-senteret, og så kjørte vi med dem inn til byen og møtte Ingjerd med Miriam ved strandpromenaden. Der satt vi oss alle sammen og spiste kveldsmat (maskita/grillspyd) ute i varmvarm og fuktig luft. Mh! Etterpå var det hjem til det nydelige huset til familien Sand for å sove med viften på full styrke. Mh!

Lørdag formiddag hadde vi ikke noe program, så da lagde vi oss litt program sjøl. Vi sju, altså fire stk Sand og tre stk volontører, reiste ut til en strand som heter Antsinitia. Et paradis… Det er år og dag siden jeg har badet i sjøen her på Madagaskar, så jeg hadde nesten glemt hvor varmt vannet kan være. Men det kan det altså. Guri land. Og siden Kristoffer aldri har vært i syden og neppe har badet i noe varmere sjøvann enn på hytta på Merdø, ventet jeg spent på reaksjonen. Latter! Aaaahahahaaahaha, det kan ikke være så varmt i vannet! Det er faktisk ikke mulig. Mmmmmmh.... Badekar. Etter et par timer på stranda, gikk vi opp og spiste middag og badet litt i bassenget. Luksusformiddag, paradisformiddag!

Lørdag ettermiddag var vi på omvisning på SHALOM-senteret som startet med en briefing om hva SHALOM-arbeidet går ut på, og etterpå en rundtur på området med kontoret, sykehuset, det påbegynte dialogsenteret og til slutt skolen som skulle åpnes dagen etter. Kjekt å se!

Søndag var den virkelige stage-dagen med fullt program: Jubileumsgudstjeneste for synoden fra 0700 til 1200 og åpningen av skolen på ettermiddagen og kvelden. Vi troppet opp i kirka 7 presis, fornøyde og opplagte alle tre, og sang og koste oss og fikk med oss riktig mye av det som ble sagt. Det var til og med en amerikansk prest fra en søstersynode som hadde prekenen, så da var det jo lett!


Kristoffer var ute en liten tur og kjøpte en gjeng vannflasker til Arild Bakke og besøket fra NMS i Norge, og kom inn og satte seg igjen, fortsatt fornøyd og glad. Spiste litt eple og caca pigeon (gassisk frityrstekt snacks). Drakk litt vann. Så, ti minutter etterpå, var han ikke fullt så pigg. Vi kom oss tilbake til huset ganske fort, rett før klokka var blitt 12.00, og fra vi kom hjem til klokka var 18.00 bytta Kristoffer på å ligge i senga og å henge over do og kaste opp. Så sånn går det når man glemmer å vaske hendene etter å ha tatt i penger. Vi andre spiste litt middag og dro ut til skolen og var med på en ny gudstjeneste der med den offisielle åpningen av skolen. Utrolig kjekt!

Da vi kom tilbake fant vi Kristoffer i en tilstand av utslitt og nesten uttørka, så jeg satt i gang med alle rådene fra mor: drikk hele tiden, museslurker. Buljong. Jus. Vann. Spis litt hele tiden. Salt kjeks. Chips. Saltstenger. Litt tørt brød? Du må få i deg noe næring! Og skulle du sett - han ble bedre utover kvelden! Takk, mor J

Mandag morgen dro Marte sammen med de andre tilbake til Tana, mens vi ble en dag ekstra og bare tok det helt med ro for at magen skulle roe seg. Tirsdag morgen tok vi taxi brousse tilbake til Tana, og turen gikk helt smertefritt, uten oppkast, utforkjøring eller punktering. Og nå er vi hjemme i Tana helt til i morgen, da skal vi til Antsirabe for å ha lørdagsskole og for være med på generalforsamling og konferanse på Lovasoa. Hvorfor blir ikke alle ettåringer?!

Og så, bildedokumentasjon på at Madagaskar er et vakkert land:

How do you do, what do you do, and why do you do it?

Oppgavene for en engelsklærer her ute er sammensatte. På den ene siden handler det om avlæring: ut med fransk uttale! Sant nok skrives en del ord likt på fransk og engelsk, så det forståelig at mange lander på den franske uttalen av disse. Jeg jobber med andre ord litt med bevisstgjøring rundt betoning i engelsktimene ute i Tanjombato. Gassisk har ofte trykk på tredje siste stavelse, noe som passer ganske bra med engelsk. Imidlertid ser det ut til at slutningen er omtrent slik: fremmedspråk = fransk.

Det går rette veien med mine 64 elever i Tanjombato. De er særs lærevillige, og lot seg villig formane av prestekona: “Og så dere, når dere kommer hjem i kveld, og i morgen også, må dere høre på BBC Radio. Ja, det finnes en engelsk radiokanal. Vi trenger det, alle sammen: å høre engelsk, slik at vi kan forstå og snakke slik som læreren vår”. Bare de ikke ender opp med å snakke som jeg! Det er visst best de hører litt på BBC.

Elevmassen er svært sammensatt i alder og visdom. Gårsdagens engelsktime var således delt i to; første halvdel var viet de helt grunnleggende temaene, stedspreposisjoner og spørreord, mens andre halvdel var ment å tilgodese de som allerede kan en god del engelsk. Da første time var over og de som ville kunne dra hjem, var det fire som reiste seg og gikk. De øvrige 60 ville ha mer! Overveldende! Sant å si, tror jeg helst det er et innslag av vazaha-effekten, men presteparet insisterte på at de har sånn en god lærer. Jeg sier tusen takk, men tenker mitt.

Da siste time gikk mot slutten, skulle vi tradisjonen tro ha rakitra, kollekt. Til litt kopiering og sånt. Et eventuelt overskudd på slutten av året går til menighetens arbeid. Rakitra er en alvorlig sak, så man synger alltid, helst en salme. Jeg var i ferd med å bla opp i salmeboka for å finne et passende vers, da noen sa: “Vi kan jo synge den sangen som vi lærte i stad?!” Og hvilken var så det? Jo:

How do you do, what do you do, and why do you do it?

Who are your friends, where is your house, how do you get to it?

If you want to ask a question, these are the words to try:

Who, how, and what, and when, and where and why.

Så er det ikke bare avlæring, men også innlæring, og denne sangen tok de til seg. Herlig! Så gjenstår det å se om de også tar oppfordringa mi: å synge den for alle vennene sine, slik at jeg neste gang når jeg kommer til Tanjombato, hører den på alle gatehjørner. De lo i hvert fall.

Hele Tanjombato prestegjeld samlet til fellesmøte, det kom
1800 stykker!

Kanskje noen av disse synger:
"How do you do..." neste gang vi møtes?

Hva var tungt?

Jeg skreiv et innlegg her tidligere om hva som var fint når ting var tungt. Akkurat som at man ofte kan glemme å si fra til Gud om alt man er glad for og takke for hvor bra man har det, har jeg glemt å oppdatere trivselsstatusen min her, nettopp fordi jeg har det veldig bra! Kristoffer har det også bra, sier han. Så da vet dere det!

Jeg har laget noen sangkort som de trekker fra når vi
har morgensamling. Mengden kort er nå ca doblet. Gøy!

Nå nettopp, mens jeg holdt å forberede og lete etter stoff til Rebekka og skole, måtte jeg bare spørre Kristoffer: Tror du vi hadde hatt lyst til å bli et år til her ute, hvis vi fikk lov til å reise hjem til Norge bare for våre mødres bursdager (de fyller begge runde tall i løpet av skoleåret 2012-2013)? Jeg ELSKER å forberede timene til Rebekka, og prøve å finne kreative, morsomme, lærerike og lettfattelige måter å formidle det hun skal lære på. Og i tillegg lete opp sanger, dikt, fortellinger, ellinger, regler og andre ting som gjør at hun får inn litt av det barna på hennes alder i Norge får inn med morsmelka eller barnetv eller tanter og besteforeldre. Prøve å flette de inn i undervisninga, eller bare å lese det for henne før eller etter timen er ordentlig i gang. I dag er det Fru Nitters Datter og første spor på cden av Hakkebakkeskogen, og når desember kommer er NRK så snille at de legger ut barnetvjulekalenderen på nett-tv - det blir gøy!

Slapp av, jeg tror nok vi kommer hjem til sommeren, og at det bare blir med ett år i denne omgang. Men jeg trives! Mens Kristoffer har hatt en læringskurve i gassisk med stigning på nivå med Moribakken i Arendal, har jeg følt at jeg har stått litt på stedet hvil, men når jeg tenker over det, kjenner jeg jo at det flyter litt lettere nå enn det gjorde da vi kom i august. Noen faste, innlærte feil fra gammelt av er forhåpentligvis luket ut (men ikke alle, kan jeg betrygge...), og når jeg først setter meg ned og tenker litt, så har jeg faktisk lært en del nye ord som jeg bruker! Mange, mange veldig grunnleggende og enkle ord, og noen litt mindre basale, men nyttige likevel. Mahantra - fattig. Manankarena - rik. Tampoka - plutselig. Reharehako ianao - du gjør meg stolt. Fampiatiana - inkludering. Mendrika - verdig. Te- + verb - noe man har lyst til å gjøre (dette har jeg da alltid sagt, men ante ikke hva jeg egentlig sa). Ilaina - trengs. Manaiky - å være enig. Araka - i følge. Manelingelina - forstyrre, plage. Tain-dalitra - flueskitt / noter (sånne svarte prikker på streker som vi er vant til, og ikke Solfa-systemet). Noho ny - på grunn av / enn. Noho izany - derfor. Fanjaka - statlig / regjering. (Raha) ohatra - eksempel / (hvis) for eksempel. Hendry - vis/klok (og ikke bare veloppdragen, sånn som jeg trodde). Og i det hele tatt. Masse mer. Når jeg tenker meg om. Så det er lurt å tenke seg om!

Nå skal vi straks opp for å ha undervisning - Kristoffer skal lære Rebekka om bokstaven O, og jeg skal repetere litt av det vi har lært om gutter og jenter, kjønn og ansvar, forskjeller og likheter. Hva er likheten mellom en elefant og en sjiraff? Begge begynner på E fordi sjiraffen heter Erik. Gammel, men god som gull. Mye læring i en gammel vits!

En gammel fyrstikkeske, gamle fyrstikker, litt papir og maling ble en torarull, torarullspose og et toraskap.

Høst?

I dag har jeg gått rundt med en snodig følelse. Den er fremfor alt god, la det ikke være tvil om det. Vi har lagt bak oss et par uker med strålende vær, sol og godt over 30 grader - det er jo så deilig som bare det. I og med at vi er blitt klimatisk ganske godt tilpassa her nede, oppleves 30 grader som en normal, god norsk juli måned. Som vi alle vet kommer august etter juli, og etter august: høsten.

Jeg har jo forberedt meg litt på dette at vi ikke kommer til å se snø før jul i 2012. Mentalt, vel å merke. Den biologiske rytmen sier noe annet; kroppen min vet at det snart er høst. Slik pleier det jo å være - sommeren har bare vært litt ekstra lang i år.

Derfor har jeg i dag gått rundt og kjent på en enorm glede over sola. I dag morges kjørte førsteklassingen "vår" til skolen, og det var ikke mer enn 17 grader. Riktig surt, langbukse-vær med andre ord (ja, det er såpass!). Man kjenner at lufta ikke er gjennomvarm, - slik det kjennes om høsten hjemme, når sola varmer det den treffer, men ikke noe særlig mer. Det går ugjenkallelig mot vinter.

Den gleden jeg snakker om, er den gleden som oppstår der hvor biologi og vær møtes. Kroppen forebereder seg på kulde og liksom suger til seg hvert solglimt den kan. Den gleden som man kan kjenne når man fryser på ryggen, men er varm i ansiktet, fordi sola treffer der, og akkurat der. Fra bakom en sky. Den gleden som gjør at det prikker instiktivt i hårsekkene, - gåsehudtid, here we come. Den gleden som man kjenne på i barnlig fryd over høy, klar himmel og gnistrende farger. Den gleden!

Så går det likevel mot mer sommer her hos oss, men jeg prøver å ikke tenke så mye på det. Fordi det kjennes så godt.

En riktig god høst til dere alle!

Parti frå Voss i samband med bryllaup 9. oktober i fjor

Helj med schwung

Mens trafikken hoper seg sakte men sikkert opp nede ved Lac Anosy (og alle andre steder i byen, selvsagt), tar sola skjul bak tunge skyer og jeg sitter her og er i grunn litt sulten. Ikke på langt nær så sulten som mange andre her i landet, men sulten nok til at jeg kan ta turen ut på kjøkkenet når som helst.

I formiddag reiste sistemann av de i alt tre gjestene vi har hatt gleden av å ha på besøk i helga, foruten dem som bor her til vanlig. På fredag kveld kom to lærerstudenter fra NLA i Bergen opp hit fra Fandriana, hvor de har hospitert i en måneds tid. Punktering underveis og regnvær med fullstendig oversvømmelse til tross, jentene lot seg ikke skremme. De var nok vant til såpass fra Bergen, Madelein og Amanda.

Vi hadde en koselig fredagskvelds sammen med dem hos naboen. På lørdag fikk Kristoffer trimmet gassisken på egenhånd på en drøyt fire timers rundtur i byen, inkludert pruting på torget. Det avstedkom en solid forbrenning i nakken, ettersom solkremen og hatten lå trygt igjen hjemme. Jentene fikk i alle fall det de skulle ha til en ikke alt for høy pris. Lørdagskvelden tilbragte vi med kolleger og barna - pizza, grillspyd, kaker og is.

Søndag formiddag hadde vi norsk gudstjeneste i all enkelhet, med sang for barna, tekstlesning, bønn og samtale. Etterpå mørna vi oss ved bassengkanten på hotel Carlton i noen timer, i strålende sol. Sigrid tok turen med gjestene (pluss Peder) til dikene for å handle inn de siste suvenirene, før vi spiste kvelds sammen med dem hos Monika. Etter frokost i dag reiste også Hanna. Så nå er det stort sett bare oss faste igjen, i tillegg til Peder som blir til desember.

På bordet står nå mango og venter. Hverdagsliv - slettes ikke verst!

Les Hérons

Forrige uke var det misjonærmøte og skolefri i den franske skolen. Selv om MM er over, fortsetter ferien én uke til, så i dag har vi vært på utflukt. Til hotell Les Hérons. Stedet ligger omtrent 15 km sør for Tana. Umiddelbart tenker man at det burde ta maks en halvtime å kjøre. Det tok to timer. Årsaken? Trafikk-kork i ei rundkjøring og kun én politimann med fløyte til å løse floka. På det verste var gjennomsnittsfarta 500 meter i timen.

Da vi så kom frem var køen glemt og gleden kunne begynne. Her bada vi i deilig, avkjølende vann, spiste middag i skyggen, sov på solseng, spilte boulle og lekte med ungene. En grei arbeidsdag, i grunnen. Likevel er det litt pussig å befinne seg på et sted med såpass høy tetthet av mer velstående gassere, som kler seg i bikinier (de overlater ikke mye til fantasien) og US high school-mote, og synger med på amerikanske pop-hits. Til vanlig blir det mindre av den slags.

Varmetida rykker stadig nærmere og de siste par ukene har vi hatt flere dager med "ekstremvær", i følge Arild - 35˚C er visst ikke helt vanlig her i byen. Dermed var det en stor glede da regnet kom og kjølte ned bakken og lufta. Å se himmelen fullt opplyst i gnistrende lyn, mens torden ruller over slettelandet, er heller ikke verst.

Vi klager med andre ord ikke over mangel på lyspunkter i livet (selv om et strømbrudd har vært faretruende nær mens dette innlegget er skrevet). God 1. november til alle der hjemme!

Her følger noen bilder fra dagen (klikk på bildene for å se større utgave):

Mye fin bademote. Bassenget er forma som omrisset av Madagaskar.

Sigrid måtte stille søtsuget littegrann.

Bungalower og korintiske søyler. Stilig.

Finfin utsikt fra parkeringsplassen!