I anledning dagen

Politi på Madagaskar er ikke som politi hjemme. Møter en bevæpnet politi i bygatene i Norge, ja da får man straks fornemmelsen av at noe er på gang. Det er ikke uten videre tilfellet på øya her. At politimenn, og trafikkpolitiet især, i blant har noe på gang sånn helt privat er heller en kjent sak.

Det er lenge siden jeg har blitt stoppa i kontroll, annet enn av ren rutine, så hele seansen med høflighetsfraser og nikk og «hvor mange år jeg har vært her?» kommer av seg selv. I det store og hele en trivelig og triviell affære.

Ikke langt hjemme fra, nede på Ampefiloha ved Shoprite (nærbutikken), er det et T-kryss med en statue til ære for Ho Chi Mihn. For å komme til flyplassen tar man til venstre i dette krysset. I likhet med atter andre gassiske veikryss er dette blottet for skilting av noe slag, men til gjengjeld utstyrt med minst to politikonstabler med fløyter og luer. Dette gir rimeligvis mulighet for en del fleksibilitet når det gjelder regler for ferdsel i krysset.

Jeg har nok kjørt i dette krysset et hundretalls ganger i begge retninger nå, men har i dag, første mai, for første gang blitt stoppet for ikke å ha overholdt stopp-plikten i det aktuelle krysset. Ja vel. Er det stopp-plikt i dette krysset? Selvfølgelig ikke. Det har det aldri vært, men lovens klamme hånd ville gjerne la meg tro det.  

Han stopper oss midt i veien, i skyggen bak Ho Chi Mihns æresmerke. Jeg har med meg kolleger som skal med fly. Prøver å slå an en høflig tone med et manao ahoana tompoko. Vanligvis er disse gutta hyggelige og greie folk, som er like over seg hver gang det stopper en vazaha som snakker gassisk.

- Salama tompoko, sier han, du har ikke overholdt stopp-plikten!

- At det var? Stopp-plikt? Der borte? Jeg peker og ser spørrende på konstabelen.
- Å, ja, borti der, svarer han uten å gå tegn til å ville bekrefte stedsangivelsen nærmere, - Så jeg er nok nødt til å gi deg en bot, ser du.
- Jaha, sier jeg. – Beklager, men jeg visste ikke om denne stopp-plikten. Er den ny?
- Nja, jo, nei. Det er jo stopp-plikt der borte, ja. Papirene på bilen, og førerkort, takk.

Jeg rekker ham hele haugen av papirer og førerkortet. I mens kjører et titalls biler rett ut i krysset uten å stoppe. Ingen av dem får særlig oppmerksomhet.

Så er visst forsikringa gått ut. Nei, forresten, der ligger det nye papiret med riktig dato. Skal vi se – november 2012, nei her er alt i orden.  

- Nei, altså, den boten. Kunne du kommet til Tsaralalana politistasjon i morgen tidlig?

- Klart jeg kan! Hvor var den politistasjonen, sa du?
- Ja, det er borte på Tsaralalana, det.

Nettopp. Jaha. Det lyser av hele mannen at han har en dårlig sak, og han er ikke særlig behjelpelig med oppklarende detaljer. Jeg setter alt inn på å bevare en respektfull og rolig tone.

- Nei du vet, så er det jo første mai i dag, fortsetter han. – Det er jo ugreit for deg å komme deg bort der i morgen tidlig?

- Nei da, det går helt fint. Ingen problem.
- Jaha, nei vel, men da beholder jeg førerkortet og dette papiret her da, sier han.

Greit nok, men hva hvis det er flere kontroller på veien? Vi skal jo helt til Ivato? Ingen fare, politimannen skal skaffe meg et papir jeg kan vise. Så tenker han seg om i to sekunder. Vi har allerede stått der i nesten 5 minutter og snakka frem og tilbake.

- Men du vet – vi kunne jo få betalt den bota di her nå, foreslår han.
Det betyr: Jeg vet at du vet at du ikke har gjort noe galt, slik at et besøk på politistasjonen i morgen vil bli ganske pinlig.
- Beklager, sier jeg, du vet jo godt at vi i misjonen ikke gjør det sånn?
- Jo, hehe, ja, nei, det var jo sant, ja.
Han virker ikke særlig forlegen over denne innrømmelsen.
- Så jeg betaler på politistasjonen i morgen, avslutter jeg.

Da skulle jo saken være klar. Men nei. Han vrir seg litt.

- Mmm, det er jo første mai og fest og greier… Det hadde jo vært fint med en liten gave til politiet.

Tenkte jeg det ikke! De er mange som prøver seg med den, men det er ikke måten å bekjempe korrupsjon og negativ utvikling i dette landet på.

- Nei, sier jeg kontant. – Det blir ikke noe.

Han sier en hel del jeg ikke forstår, det er tydelig at dette ikke tok den vendinga han håpet på da han først stoppa en utlending med penger mellom hendene. Hvorfor skulle ikke noen av dem tilfalle ham, stakkar, som står og dirigerer trafikk på en fridag?

- Ja, så er det jo første mai i dag, fortsetter han. – Så, du får vel kanskje kjøre videre da.  

Hørte jeg riktig? Ja visst! Papirer og alt får jeg tilbake.

- Men så vi får se nesten gang, du legger nok inn en liten penge til politiet da, tenker jeg.

Det tenker ikke jeg. Men jeg tenker på hvor ufattelig urettferdig det er, slik som systemet fungerer. Nå går det jo ikke utover meg at jeg blir stoppa på falsk beskylding, det har jeg tid til å snakke meg ut av. Dem det går ut over er tvert i mot vanlige folk, som betaler for å slippe trøbbel. De burde få lov til å beholde pengene og kjøpe mat. Og de burde være spart for folk som ikke ser at de ødelegger både for sin egen yrkesutøvelse og for hele landet.