Ikke brød og sirkus

I de første århundrene etter Kristus hadde man i Roma den ordningen at keiseren besørga mat og underholdning til de rundt 250.000 innbyggerne. Det er rimelig fascinerende; 250.000 er ikke så mange, - ikke flere enn det var plass til i Circus Maximus (gjenoppført i år 200 e.Kr), men likevel spiste de 6 millioner sekker med korn i året. Alt spandert av keiseren.

Det er trolig god grunn til å så tvil om keiserens intensjoner bak denne gavmildheten. I begynnelsen var romerriket relativt demokratisk, men gjennom åra som fulgte etter at Circus Maximus stod ferdig ble situasjonen i riket forverra til det brøt sammen på slutten av 400-tallet. Nå skyldtes det kanskje ikke Circus Maximus i seg selv, enda det utspilte seg svært så blodige scener der, men sirkuset og brødet bidro til å holde folks oppmerksomhet borte fra problemene.

Nå er det stor avstand mellom romerriket i de første århundrene og dagens Madagaskar - selvfølgelig - både i tid og sted. Antananarivo har dessuten langt flere innbyggere enn Roma, nær 4 millioner. Her betaler heller ikke staten maten for de fattige. Årsaken er neppe det store antallet innbyggere. Daglig dør folk på gatene av sult. I nabolaget vårt er det flere som graver etter mer eller mindre spiselige resten i søppelcontainerne.

Vi har med andre ord ikke "brød og sirkus"-tilstander. Likevel vet makthaverne å trykke på knappene som vekker begeistring. I forgårs var vi vitner til et alldeles overdådig fyrverkeri, det mest fantastiske vi har sett noen gang. Vi sto og måpte, begeistringen lot seg ikke holde tilbake. Anledningen? 1-årsjubileum for den 4. republikk, som verken er anerkjent av FN eller noen annen nasjon. Muligens er Frankrike et unntak her.

Afomanga - blå eller vakker ild, dvs. fyrverkeri. Her i nasjonalfarger; grønt, hvitt og rødt.

I blant var hele himmelen fylt av glitter.

I tillegg til fyrverkeriet, som til alt overmål varte i en hel time, var det fest, musikk og dans nede ved Lac Anosy fra soloppgang til lenge etter solnedgang. Hva dette må ha kostet, orker jeg ikke tenke på. Flere gassere jeg har snakka med er alt annet enn henrykt, tvert i mot fortvila, over pengebruken. At utgangspunktet for festen i realiteten også bare er luft, gjør det enda vanskeligere for dem. Det er ikke slik at folk flest støtter regimet.

Når kruttrøyken nå har lagt seg må vi håpe at festlighetene følges opp av handling. Det er ikke sirkus folk trenger, men mat. Og pengene er jo åpenbart tilstede. Også de som lever av å grave i søpla og bor på gata kunne se det.

Lovasoa

Vi er stadig vekk på Antsirabe, blant annet mandag for to uker siden, og kan nå bekrefte: Lovasoa er i gang! Klikk på linken fra Misjonshøgskolen hvis du vil vite litt mer, og «lik» Lovasoa på Fjasebok for å få oppdateringer på små og store forandringer og ting som skjer, for her vil jeg bare oppsummere kort hva Lovasoa er.

Kø av diverse høye herrer og kvinner på vei inn til
åpningsmøtet på den andre nettverkskonferansen på Lovasoa.

Lovasoa Cross-Cultural Competence Center er et nyoppstartet prosjekt som FLM og NMS samarbeider om. Det som før var DNSM, Den norske skolen på Madagaskar, og hele tunet som før var den norske misjonsstasjonen på Antsirabe, er nå blitt gjort om til et kultur- og kompetansesenter som fasiliterer og legger til rette for samarbeid mellom norske og gassiske institusjoner og universiteter. De største forandringene utseendemessig i den forbindelse er at skolen er blitt gjort om til et konferansesenter med «grand salle», klasse-/grupperom, kafe, bibliotek/lesesal og et rom hvor vi (hovedsakelig Marte) faktisk har norsk skole (hurra!), og så er internatet (gamleinternatet for noen) blitt gjort om til et slags hotell eller gjestehus, med bad på hvert rom og en restaurant der hvor matsalen lå før.

Storskolen og mediateket er slått sammen til Grand Salle, og scenen er der den "pleier" å være. Her spiller og synger Mami Bastah, Koral NorMal Gospel, Anders på valiha og Kristoffer på piano på konserten mandag kveld.

Ja, det er litt trist med forandringene. Men kjære tid så trist om hele tunet skulle forfalt fordi ingen ville eller kunne eller måtte forandre på noe, bare for at oss misjonærbarn og andre kunne komme tilbake og mimre! Og slapp av, det er masse å mimre i enda J Kommer du ut på besøk, kan du bestille rom på hotellet, og sove på ditt eget, gamle rom og spise mat som Lala har laget, i matsalen. Det er mye som er som før, og jeg har tro på at forandringene er til det gode. Studerer du? Skriver du masteroppgave eller tar doktorgrad? Eller vil du bare på ferie? Kom kom! Om vi er heldige, blir det kanskje basseng på formingsplassen om noen år! Enga anie.

Og her er noen bilder av noen fine og litt vemodige forandringer.

Gangen i andre etasje. Heismanns skrikerunger! Eller hei små skrikerunger? Nå med tredører, tregolv og tretrapper.

Gangen i tredje etasje

Rommet innerst til høyre, overfor gamle tøyrommet

Hvis jeg ikke husker feil, er dette innerste stua nede

Påbygg! Restaurant, og veranda på taket.

Advent er lilla

Det er advent! På søndag tente vi to lys i vår provisoriske adventsstake. 

Jeg er veldig, veldig glad i advent. Advent er masse gode minner hjemmefra med forberedelser fram mot jul. I min hjemmelagde adventskalender som mor sydde til meg da jeg var sju, pleide vi blant annet å få lapper hvor det stod hva vi skulle gjøre samme kveld. Lage marsipan, lage julekort, skrive julekort, skrive ønskeliste, bake diverse julekaker, lage advents- og julepynt, i det hele tatt. Og på søndagene i advent stod det en gåte eller en rebus på lappen som viste et gjemmested hvor mor hadde gjemt noen av figurene i julekrybben. Jeg har lyst til å ta med meg noe av det videre.

Nå bor vi riktignok ganske midlertidig, men likevel har jeg behov for å gjøre litt «adventsting». Å ha skole med Rebekka gir utløp for masse; der starter vi hver samling med å synge advents- og julesanger, åpne hjemmelaga julekalender (dvs. henge en filtfigur i vinduet som er rutet opp i 24 ruter) og snakke om hva som skjedde i den aller første jula.

Men jeg har nå gjort litt her hjemme også, og er ganske så fornøyd. Har kjøpt brodert duk hos Fanja (ei dame som har en bedrift hvor vanskeligstilte kvinner kommer og lærer å brodere; de sender kilovis med broderte dåpskluter til Norge hvert år), har laga en enkel julekalender til Kristoffer, har laga noen enkle engler i bast og klippet ut hjerter og stjerner i lilla filt. I dag kjøpte jeg også en olje som lukter nellik til å ha i vann over et telys, så neste søndag lukter det nok nellik her.  Og vi synger en adventssalme hver morgen etter frokosten.

Jeg synes det er viktig å lære seg å vente litt. Vente på jula, og ikke begynne jula i desember, men komme litt i ventemodus først. Det er nok kanskje lettere her ute uten jul på alle kanter fra november, men det går an likevel! Rydde litt plass til å sette seg ned og tenke på at det som skjedde og som vi minnes hvert år i jula. En liten konge, Guds sønn, født i et fjøs! Hm J

Vi har forresten lilla spisebrikker også, laget her ute i bast. Og som Monika sier; bast er så fint! Man kan ikke få nok bast! Jeg har kjøpt et par kilo ufarga bast pluss en liten bunt lilla bast. Hvorfor er det lilla som er adventsfargen? Jorda er rød, himmelen er blå.

Fargene blander himmel og jord.

Snart synger engler deilige ord.
Advent forteller: Julen er nær!
Sorg blir til glede når Jesus er her,
Jesus er her.

Pengegaloppen

Du kjenner til sangen om bonden som satt i kveldinga og koste seg med tellinga? Kroner én, kroner to, kroner tre, kroner fire, kroner fem, osv. Jeg vil tro at mange her ute kan kjenne seg igjen i den aktiviteten, men med et litt annet fortegn; de teller nok pengene sine – ikke fordi det er så trivelig, snarere fordi de lurer på om det er nok penger til ris i morgen. Vi er fritatt for slike bekymringer.

Her om dagen fant jeg en mynt på gata. Det er ikke særlig mange mynter i sirkulasjon her ute, og til nå har jeg sett 10, 20 og 50 ariary som tilsvarer ca. 3, 6 og 15 øre. Disse tre er fortsatt i bruk på markedene og i noen av dagligvarebutikkene. Mynten jeg fant, var en én-franc-mynt, en «iraimbilanja» fra 2002. For de som ikke vet det, hadde Madagaskar to parallelle myntenheter på den tiden: gassiske franc og ariary. For å gjøre det litt forvirrende tilsvarer 1 ariary 5 franc, 100 ariary 500 franc osv. Dette skaper selvsagt en del hodebry fremdeles, selv om man offisielt bare bruker ariary nå. Kan du regne med at prisen du bys skal deles på fem eller ikke?

Så var det mynten. 1 franc tilsvarer i følge regnestykket over 0,2 ariary. Med dagens kurs skulle det bli omtrent 0,06 øre. Får man kjøpt noe for 1 franc? Niks. 10, 20 og 50 ariary er derimot fortsatt gangbar mynt som man kan kjøpe småting for, for eksempel en bunt sukkerrør eller to drops.

I 2002 derimot, var visstnok 1 franc (0,2 ariary) brukbar, med forbehold om at jeg forstår hushjelpa vår rett. Det er dårlige nyheter for dem som måtte ha sparepenger fra den tid. Inflasjonen har tilsynelatende galoppert de siste 10 årene. Ta en to euro-mynt, den er dermed verdt en aldri så liten formue. En av de første ukene på Antsirabe veksla vi med ei dame på gata. 2 euro mot 5000 ariary eller 15 kroner. Hun får 4 kg ris for det. Ikke rart hun var takknemlig.

Jeg leste for en stund siden av 50 øringen i Norge er truet. Slikt snakker vi ikke med gasserne om. Man får nemlig kjøpt en deilig, nykokt maiskolbe for omtrent den summen. Og godt er det.