Takk for oss!

Det er nesten to måneder siden forrige innlegg. Og her kommer plutselig det siste.

De to siste månedene har vært som de måtte bli og akkurat som de skulle være - prega av mye avskjeder og pakking, flytting og feriering både på Madagaskar og i Norge. Det har vært spennende, vanskelig, avslappende, følsomt, litt stressende, trist, fint, rart og det meste imellom.

Nå er vi i oppussings- og innflyttingsfase i en leilighet i Lyder Sagensgate rett ved Fagerborg kirke. Vi skal begge begynne på noe helt nytt - Kristoffer skal ta teologi på MF, og jeg skal ta Tegnspråk og tolkning på HIOA. Det vil si at livet vårt er planlagt fem år framover! Det føles rart, etter å ha flytta hvert år (med unntak av ett år for Kristoffer) siden vi begynte på Ansgar i 2006. Skal tro om vi klarer å slå noen røtter og faktisk bo litt? Vi er i alle fall spente og gleder oss begge to til det som ligger foran.

Fra ferie i Diego Suarez/Antsiranana

To år på Madagaskar. To år! Hvor ble de av? Det er ett spørsmål man kan stille. Men hvis man ser på alt vi har lært og opplevd, alle menneskene vi har møtt, blitt kjent med og blitt glade i, og alt hva de to årene har inneholdt, kan man heller spørre - var det bare to år vi var der? I dag var det en i Granly kirke som spurte oss om vi hadde hatt det bra. Og da kunne vi ikke komme på noe som ikke hadde vært bra. Selv om vi vet at det har vært noen ting som har vært vanskelig til tider, og selv om man ikke slipper unna tunge perioder hvor man enn bor i verden, så er det ikke de tingene som dukker fram når vi tenker tilbake på de to siste årene. Vi er så heldige og velsigna som har fått være med på dette, og ville ikke bytta det bort med noe.

Her kommer noen flere bilder fra ferien vi hadde rett før vi reiste til Norge. Den gikk til Diego og Nosy Be.

Takk for alle som har fulgt med og lest! Vi sier som Are og Oda i sitt siste blogginnlegg: Dere har gjort bloggstatistikken vår til et hyggelig skue! Og til alle dere som lurer på om vi nå er hjemme for godt, siterer vi Are og Oda igjen: "Snipp, snapp, snute?" Akkurat dette vet ikke vi noe om, det vet bare Gud. Og godt er det!

Morgentåke og morgenrim

Rimfrost ved vannet og så vidt noen solstråler på toppen av radiotoppen.

Rimfrost på fotballbanen

Så vidt litt sol på toppen av husene

Og litt mer sol på radiotoppen.

En halvtime seinere

Enda litt kaldere i natt / i dag morges enn i går natt/morges.

Brrr...

Den siste måneden og aller mest de tre-fire siste dagene har været snudd, det er blitt kaldt, og man er blitt minnet på igjen at Madagaskar ikke bare er sol og varme…

I hus uten innlagt varme og med kalde tykke murvegger må man derfor finne seg noen triks for å holde seg varm (i hvert fall jeg med så kalde bein…)!

Triks nr. 1: Sov med sokkene på, og stikk dem RETT ned i tøflene når du står opp

Triks nr. 2: Hvis du dusjer om morgenen, legg deg rett under dyna igjen etterpå, med sokkene tett inntil kroppen så de blir varme. Følg så triks 1.

Triks nr. 3: Bruk bomullssokker innerst, rett ned i ull- og/eller duntøflene. Ullsokker rett på føttene mine gjør dem bare svette og kalde. Bomullssokker + ullsokker + duntøfler er også et alternativ, men ikke bomullssokker + ullsokker + ulltøfler, for det blir for trangt, og dermed kaldt (dette har med utformingen av mine ulike typer tøfler å gjøre ).

Triks nr. 4: Hvis føttene først er blitt ordentlig kalde, nytter nesten ingenting annet enn å stikke dem ned i en balje med varmt, varmt vann. Ha sokkende inntil kroppen mens føttene blir varme, tørk GODT av føttene før du så tar på de nyoppvarmede sokkene, følg triks 3, og gjerne deretter triks 5:

Triks nr. 5: For å minimalisere sjansene for at føttene blir kalde i løpet av dagen mens de er i sine sokker og tøfler, kan det være lurt å legge et fleece-pledd på gulvet, sette føttene (med sokker og tøfler) oppå, og gjerne også pakke teppet godt rundt leggene.

Triks nr. 6: Silke er like varmt som ull! Silkeskjerf som pledd mens man sitter funker fett.

Triks nr. 7: Ikke glem å drikke noe varmt mens du sitter og jobber. Varm melk med honning, te, kaffe, varm saft, kakao etc.

Triks nr. 7: Hvis det plutselig skulle bli litt sol ute, kle på deg noe svart, gjerne ull, og legg deg i sola med én gang.

Triks nr. 8: Ikke finn på å reise tilbake til Norge… ;)

Til venstre: Da jeg våkna i dag klokka seks. Til høyre: Da jeg stod opp.                     

... er vi så gla' i!

Det sang Norunn og Rebekka så nydelig på 17. mai. Ett av flere høydepunkt på en fantastisk dag!

Dagen startet med gudstjeneste klokken elleve, etterfulgt av barnetog med fin DNS-fane, live tøysekorps og ekte korps fra cdspillern, flagg, sang og hipp-hipp-hurraaaa, og så en samling ved trappa på ballbanen.

Dagens hovedtaler var Mathilde Evensen, men jeg fikk bare blasse bilder av henne da hun talte, dessverre! Men det var en flott tale! Over er to av de andre talerne avbildet: Mme. Noro (direktøren på Lovasoa) og Arild Bakke (vår sjef og representant, men på den dagen først og fremst vår generalkonsul). Mme. Noro talte også delvis på norsk, til barna! Vi sang også nasjonalsangen og kongesangen, og Norunn og Rebekka sang altså 17. mai er vi så gla' i. Kjempeflott!

Etter taler og sanger var det fantastisk festmiddag nede på tidligere formingsplassen. Norske wienerpølser og et heidundranes koldtbord stelt i stand av Lovasoas eget kjøkken med Anna og Seheno i spissen. Brus for dem som ville ha det, og is til dessert. Definitivt ett av dagens høydepunkt!

Så var det tid for leker! Marte, Tsiky, Jacky og jeg stod i spissen for dette, og jeg tror folk koste seg! Både små og store var med å leke. Fiske godteri, gå på ski, sekke- og potetløp, kaste svamp og mye mer.

Legg merke til Kristoffers enorme engasjement med poteten i munnen!

Mot slutten av dagen var det utdeling av medaljer til gassiske medarbeidere som har vært ansatt og arbeidet i årevis i NMS. Det var stort for både dem og oss! De fleste av dem jobber her fortsatt.

Og helt på tampen samlet alle NMS-misjonærene og -volontørene seg hjemme hos Anders og Anna hvor vi spiste suppe og markerte at dette var siste gang alle (med unntak av Stine som er på misjonærkurs) var samlet. Vi fire ettåringer, de to seniorvolontørene, og familien Sand ble takket av, og det var en trist, men samtidig en god og fin stund sammen. Det er ikke til å unngå, og livet som misjonær(barn) er fullt av avskjeder. Vi får se om vi en gang begir oss ut på det livet på alvor.