Hjemme igjen

Etter en deilig syv-ukers sommerferie i Norge er vi nå hjemme igjen. Vi landa i Tana natt til onsdag og reiste videre tidlig onsdag ettermiddag etter en kort natt i leiligheten som var vårt hjem i fjor. Det var mye godt å komme tilbake til: menneskene, stedene, språket, luktene, lydene, den ferdiginnflytta leiligheten på Antsirabe med alle tingene våre og ikke minst hverdagslivet etter nesten to måneder i Norge.

Vi har hatt en veldig god sommer. Den har inneholdt brylluper, buss, Stagedive (Misjonsforbundets ungdomsleir), hytteturer på Seljestad og Merdø, turer hit og dit, familie og gode venner. Vi har ikke en gang merka så mye til det dårlige været som folk har mast om. Mulig det har noe med at vi har hatt sol i ett år og skal ha det i ett år til, men jeg skal ikke si det så høyt :)

Det var litt trist å reise, og det var til og med litt trist å lande med flyet. Skal vi virkelig være her i ti måneder til? Men så kom vi ut av flyplassen, og da var det helt riktig! Det er her vi bor nå, livet her ute er hverdagslivet vårt. Utrolig godt å være hjemme hos seg selv, og ikke på besøk og på ferie. Og selv om det var utrolig godt å være hjemme hos familie i Norge, sier vi som klisjeen: Borte bra, men hjemme best!

Nå sitter jeg da i leiligheten vår her på Lovasoa, Antsirabe, en tidlig morgen. Vi har riktignok ikke kommet helt inn i den gamle døgnrytmen vår enda hvor vi står opp seks hver morgen, men det begynner å hjelpe seg!

Lurer dere på hvordan vi bor, hvem som bor rundt her sammen med oss, hva vi skal jobbe med og hvordan livet ser ut? Det kommer!

Bryllup

7. juli: Inki og Ole Einar! Marte og jeg var forlovere

Inki og Eee

23. juli: Johannes og Anna

Gruppebilde 1 :)

4. august: Hanna-Christine og Ivar



Gruppebilde 2 ;)

 

18. august: Kristin og Jon Arne

 

Hanna-Christines utdrikningslag. SUP - Standing Up Paddling!

 

Stagedive

Nesten hele gruppa vår

Irlin og jeg hadde ansvar for å lage Gud-i-bag på Stagedive.
Tok faktisk mer enn en evighet, selv med mange gode hjelpere (TAKK!).
Men de ble fine!

Hytte

Merdø, havtåke



Merdø, gjestebok



Seljestad



Seljestad



Seljestad

-----

 



Mmmm... skive med nugatti. En av våre to fantastiske nevøer!



 

Denne jenta har jeg vært adskillige
timer sammen med i sommer. TAKK, Kristin!! :)

To av mange jeg kommer til å savne dette året.

 

Sommerferie!

Da er det blitt torsdag kveld, og om tre timer reiser vi til Ivato flyplass. Ha det, Madagaskar, sees om nesten to måneder. Hei hei, Norge, dette blir kos!

Vi gleder oss veldig til å komme til Norge en tur. Vi gleder oss til familie og venner, laks, pølser, buss, lyse kvelder, Hennig Olsen-is, hytta, orgel, sjøen, brylluper og sommerferie!

Takk for i år, alle som har fulgt med! Responsen har vært overveldende! Velkommen tilbake etter sommerferien :)

Farvel 2



Litt av FLM 67Has kirkebygning.

Nå er vi kommet til Antsirabe, og har begynt å flytte inn og pakke oss ut i det som skal være hjemmet vårt det neste året. Det kjennes godt! Bilder og nærmere oppdateringer fra det kommer etterhvert.

De siste dagene i Tana gikk naturlig nok mye med til å si farvel. Tirsdag hadde jeg siste dag på Sekoly Fanantenana på 67Ha, og på onsdag var jeg innom for å si farvel med alle elevene, lærerne, kvinneforeningslederne, presten, kokkene, og så videre. Jeg trodde bare jeg så vidt skulle innom, ta alle i hånda og si takk for nå og farvel, men det ble mye større enn jeg hadde forventet! De kan virkelig det med å ta farvel her ute.

Sekoly Fanantenana - Håpsskolen

Veloma ôôô!

 

Ungene hadde laget tale og sang til meg

Lærerne, en av prestene, noen av prestekonene, og ledere fra kvinneforeningsgruppene.
Hvorfor er det flere prester og flere kvinneforeningsgrupper, spør du kanskje?
FLM 67Ha er antageligvis den lutherske menigheten med flest medlemmer i verden.

Se så fint de hadde pakket inn den ene gaven!

Tirsdag kveld spiste vi siste kvelds hos familien Bakke med Landy, ungene, Sitraka og Noeline (barnepasser og hushjelp), onsdag middag spiste vi middag med kollegaene på NMS-kontoret, og onsdag kveld spiste vi middag med to venner, Ingunn og Kenneth.

De fleste av disse menneskene kommer vi til å se en god del av til neste år også, men vi kommer nok til å savne dem og livet i Tana allikevel. Takk for i år, Tana!

Og apopos farvel til Tana - mon tro om ikke denne bloggen bør skifte navn? Noen gode ideer? :)

Farvel 1

I går tok vi vårt første farvel og takk for i år i denne omgang. På første gudstjenesten i Tanjombato i går ble vi tatt opp og takket og tatt skikkelig farvel med. Mens vi gikk fram, sang menigheten "Enga anie ka homba anao Jeso", som er en farvel-må-Gud-velsigne-deg-salme. Da til og med flere i menigheten reiste seg mens de sang, var de ikke lett å holde tårene tilbake. For meg gir denne salmen uttallige bilder av familier som reiser tilbake til Norge, og deriblandt oss. Etter de hadde sunget, hadde Olav, med kona og menighetsrådet rundt seg, en hilsen til oss. Og så fikk vi mari-pankasitrahana, som er et slags takksigelsesdiplom (veldig koselig, veldig gassisk), og et bilde av kirka rammet inn. "Fahatsiarovana, mba tsy hadino anay", sa de. Et minne, for at ikke vi skal glemme dem. Umulig.

Etter første gudstjeneste reiste vi hjem og tok med oss minstejenta til Olav og Voahirana, Fiderana. Så rydda vi hele leiligheten for rot og pik-pak og Fiderana hjalp oss å skrelle og kutte gulrøtter, brokkoli og blomkål. Poteter ble satt på kok, kjøttkakene i brun saus like så, og etter noen timer kom Olav, Voahirana, Tojo, Fitahiana og Niaina.

"Aza manao vahiny" sier et gassisk uttrykk. Direkte oversatt betyr det "ikke gjør gjest", eller som vi sier på norsk, "føl dere som hjemme". Det tror vi de gjorde, og vi kjenner langt inn i sjela at denne familien er blitt også vår familie her ute.

Etter flere timer med kjøttkaker, skravling, latter, kaker, alvor, fletting av hår, litt dansing, bildetaking, bildetitting, skype-samtale (til en av brødrene til Olav som bor i Stavanger), og takk-for-oss og takk-for-dere-taler, var det ikke så lett å bryte opp og ta farvel. Det er trist at vi ikke lenger jobber og går i Tanjombato. Men heldigvis kjenner vi nå familien så godt, og er så glad i menigheten, at vi sees igjen.