Vestfold på Lovasoa

I en salme heter det: "Sorgen og gleden de vandrer til hope". Det samme kan sies om Venneborg kirke i Vestfold og det nye kapellet her på Lovaosa. For å gjøre historien passe kort, gikk det slik til at da Venneborg kirke ble avvigslet, gav man alteret og knefallet til Lovasoa, som straks skulle gå i gang med bygging av nytt kapell. 

Dette er nå en stund siden; kirka i Vestfold ble avviglsa i september, konteineren med alteret og mye mer kom til Madagaskar lille julaften, og i februar ble kapellet innviet etter alle kunstens regler. Kapellet har vært ett av mine prosjekter dette året. Og det er blitt et fint, lite kapell. Her er sitteplass til omtrent 30 personer under den lyse himlingen, og lyset veller inn fra alle kanter gjennom smårutede vinduer. Det er historisk sus i veggene, og bygget ligger like innenfor porten her på den tidligere norske skolen. 

Ekstra stas er det jo at alteret ikke bare kommer fra Vestfold, men dertil fra en DELK-kirke. Helt siden vi kom ut hit i august 2011 har det vært en solid gruppe fra DELK Vestfold her. Ja, vi regner oss begge to som DELKere i denne sammenhengen, ettersom Granly menighet er sendemenigheten vår. Det samme gjelder for Anna og Anders Rønningen med sine fire barn i overetasjen her. Vi kan vel egentlig si at Granly og DELK har en egen filial på Madagaskar. Et lokallag i varmere strøk. 

Hva skal vi da med dette kapellet? Nei, altså - vi har jo mengder av kirker rundt oss, av alle former og slag, alt fra pinse-, advent- og endetids-kirker til lutheranere, katolikker, reformerte og alt i mellom; fra de enkleste hytter til store katedraler. Behovet skulle være dekka.

Likevel betyr det mye for oss, altså Lovasoa, å ha et eget kapell her, hvor vi kan invitere inn alle som kommer innom senteret. Tilby en stille stund. Et sted å reflektere. Be. Et sted å holde morgenandakter både for oss internt og for konferansegjester. Kapellet er et misjonsverktøy ved sin blotte eksistens. 

I mylderet av ulike kirker er det én ting som mangler. Engelskspråklige gudstjenester. Ja, nå mangler det ikke lenger. Torsdag 13. mars arrangerte vi den første engelske gudstjenesten i kapellet. Her var praksisstudenter, beboere, ansatte, folk fra ulike miljøer vi har kontakt med og noen helt ukjente. Vi har planer om å holde disse gudstjenestene annenhver torsdag, slik at det blir en fast rytme i det. 

Liturgien er enkel og minner om en norsk aftensang, med ulike sanger, veksellesning, tekstlesning og preken. Jeg ble spurt om å preke på den første gudstjenesten, mens en av våre kvinnelige gassiske kolleger ledet. Så skal vi prøve å få andre, både lekfolk og prester, til å eie og prege disse gudstjenestene etterhvert som det skrider fremover.

Det er gøy å være med på.

6. november 2012.
Her har arbeiderne nettopp tatt av taket på "Posten" for å vaske tegla (les: taksteinene).
Det lille vinduet i enden er nå synlig inne i kapellet, fordi taket er løfta til skråtak.

23. november 2012
Her er vi inne i kapellet. Vinduet i midten av bildet er nå fylt igjen for å gi plass til alteret fra Venneborg.
Det skilte 25 cm mellom gulvet på den ene halvdelen av kapellet (se til venstre), fordi disse to delene før var skilt av med inngang fra hver sin side.

15. mars 2013.
Kapellet i sin fineste skrud. Dette er den samme veggen som du ser på de to forrige bildene.
Alterringen er beskåret for å få plass.

15. mars 2013.
Det kommer inn masse fint lys fra det lille vinduet mot øst, men også fra alle sidene.

Øyne som hører

Før vi kom til Madagaskar hadde jeg liten, for ikke si ingen, kjennskap til døve og kirkelig tilbud for døve, det være seg i Norge eller her. I løpet av tida vi har vært her har jeg lært litt mer. Vi har nemlig en ivrig og engasjerende pendler-misjonær som er norsk døveprest og jobber som rådgiver inn mot døvearbeidet her på øya. 

Så seint som i dag har vi vært på gudstjeneste i kapellet på døveskolen her på Antsirabe. Det var en opplevelse. Nå forstår jeg jo etterhvert en god del av det som skjer i en vanlig gassisk gudstjeneste, men du verden - å få tolking til tegnspråk samtidig var veldig flott! Vår norske pendler-kollega fremførte i tillegg såkalt døvepoesi - og man måtte være blind for ikke å sette pris på det. Vakkert og fint!

Ja, det var i det hele en gild formiddag. Gudstjenesten, med nattverd, varte dessuten bare en halvannen times tid, mot 2-3 (eller mer) i hørende menigheter. 

Synger man på døvegudstjenester? Så klart gjør man det! En del er da også helt eller delvis hørende, så sangen var like stødig og fulltonende som ellers på øya. Selvsagt ble det sunget på tegnspråk også - en egen tolk/ forsanger stod foran. Til utgangssalme var det satt opp en salme fra avsnittet "Til avslutning" i den gassiske salmeboka. Det var nummer 334, som heter "Sambatra ny sofiko fa mandre ny teny". Det betyr "Mine ører er lykkelige, for de hører Ordet". Det føltes unektelig noe malplassert i settinga, det må jeg jo si. Men når vi kom så langt at vi skulle synge salmen, ble jeg obs på hva tolken/ forsangeren gjorde da han oversatte akkurat denne tekstlinja til tegnspråk. 

For da vi sang "sofiko", ørene mine, og "mandre", hører, pekte han på øynene! Selvsagt! For - det er jo nettopp det som er saken, - en døv "hører" sitt språk med øynene. En hørende får også inn inntrykkene gjennom øynene. Og i blant, som i formiddag, var synsinntrykkene helt klart med på å bringe budskapet og evangeliet nærmere hjertet for en hørende, hvit mann. 

Farvel 1

I går tok vi vårt første farvel og takk for i år i denne omgang. På første gudstjenesten i Tanjombato i går ble vi tatt opp og takket og tatt skikkelig farvel med. Mens vi gikk fram, sang menigheten "Enga anie ka homba anao Jeso", som er en farvel-må-Gud-velsigne-deg-salme. Da til og med flere i menigheten reiste seg mens de sang, var de ikke lett å holde tårene tilbake. For meg gir denne salmen uttallige bilder av familier som reiser tilbake til Norge, og deriblandt oss. Etter de hadde sunget, hadde Olav, med kona og menighetsrådet rundt seg, en hilsen til oss. Og så fikk vi mari-pankasitrahana, som er et slags takksigelsesdiplom (veldig koselig, veldig gassisk), og et bilde av kirka rammet inn. "Fahatsiarovana, mba tsy hadino anay", sa de. Et minne, for at ikke vi skal glemme dem. Umulig.

Etter første gudstjeneste reiste vi hjem og tok med oss minstejenta til Olav og Voahirana, Fiderana. Så rydda vi hele leiligheten for rot og pik-pak og Fiderana hjalp oss å skrelle og kutte gulrøtter, brokkoli og blomkål. Poteter ble satt på kok, kjøttkakene i brun saus like så, og etter noen timer kom Olav, Voahirana, Tojo, Fitahiana og Niaina.

"Aza manao vahiny" sier et gassisk uttrykk. Direkte oversatt betyr det "ikke gjør gjest", eller som vi sier på norsk, "føl dere som hjemme". Det tror vi de gjorde, og vi kjenner langt inn i sjela at denne familien er blitt også vår familie her ute.

Etter flere timer med kjøttkaker, skravling, latter, kaker, alvor, fletting av hår, litt dansing, bildetaking, bildetitting, skype-samtale (til en av brødrene til Olav som bor i Stavanger), og takk-for-oss og takk-for-dere-taler, var det ikke så lett å bryte opp og ta farvel. Det er trist at vi ikke lenger jobber og går i Tanjombato. Men heldigvis kjenner vi nå familien så godt, og er så glad i menigheten, at vi sees igjen.

Privat pinseunder

Julestjerna, eller Madagasikara-en, blomstrer til pinse!

En del lesere kjenner gjerne til hendelsene den første pinsa, da apostlene talte og tilreisende fra hele den kjente verden hørte dem tale hvert på sitt språk. Det var et tydelig tegn på at Den hellige ånd var kommet. Et ordentlig pinseunder!

Gjennom året som er gått har jeg ikke en gang forsøkt å holde regnskap med all tale jeg har hørt og ikke forstått. Det ville være nok til å fylle bøker. Mest akutt er det kanskje når vi er på gudstjeneste. I en slik setting er vi trygge på at det som blir sagt er "innenfor" rammen av hva vi tåler å høre, men det er nå slik at man går på gudstjeneste ikke bare for å være flink gutt og blidgjøre kolleger og venner. Man går jo selvsagt fordi man er sulten på å høre Guds ord lest og forkynt, og da er det kjekt å forstå det man hører.

I begynnelsen var det jo ikke all verdens jeg fikk med meg. Litt var det riktig nok, men ikke mye. Etterhvert har jeg slutta å tenke på at jeg ikke forstår, og bidrar ivrig i salmesangen (som bare er helt overveldende!) og følger med i min gassiske og/ eller norske bibel når det er tekstlesning.

For noen uker siden gikk det opp for meg at under prekenen spesielt forstår jeg nå ganske mye. Det er bare det at jeg kan ikke gjengi hva predikanten sier eller hvilke ord han bruker, men inni meg forstår jeg hva han sier og hører sammenhengende setninger på norsk.

De siste ukene har vi hørt en mengde riktig gode prekener. En pensjonert prest sa forleden, ivrig og slentrende på en gang: "Når jeg står jeg og preker for dere, så er det jo ikke opp til meg å overbevise dere eller å få dere til å tro. Nei! Det er Den hellige ånds oppgave!"

Der traff han spikeren på hodet. Jeg har forstått i det siste at det er Den hellige ånd som arbeider og hjelper meg til å forstå det som blir sagt og lest. Så står det jo i Bibelen også at hans oppgave er å forklare og lyse opp Guds ord for oss. Det er ikke det at jeg er så himla flink i gassisk som gjør at jeg forstår det som skjer i gudstjenestene, - det er Den hellige ånd. Takk for det!

Det fortjener et salmevers (nr.190 i den gassiske salmeboka):

Ry Fanahy Mpanazava!
Miandrandra Anao izahay.
Aza ela, fa tongava,
taomy ny fanahinay,
mba ho fantatra mazava
izay lazain'ny teninao;
Areheto lalandava
ao am-po ny afonao.

Hellig ånd, du som forklarer,
å, vi lengter etter deg.
Ikke vent, men kom, vi ber deg
overtal vår ånd og gi
at vi klart forstår og kjenner
det som sies i ditt ord;
Tenn i hjertet nå og alltid
Åndens flamme og din ild.

Fortsatt god pinse!

Kirkeinnvielse!

Her kommer en aldri så liten bildereportasje fra helgas store hendelse! De første bildene, som er fra lørdagen, er dessverre tatt med mobil, men det får gå:)

Lørdag halv ni stod vi klare utenfor den ferdigstilte kirka vår i Tanjobato, sammen med en masse andre spente ventere. Dette var altså dagen for den store åpninga av selve kirkebygget! Hurra for Fiangonana Fiadanana Ararata Tanjombato!

Her er båndet i nasjonalfargene som skal klippes over av generalsekretæren for FLM.

Og dermed kan hele rekka av prester og proster og presidenter og generalsekretærer prosedere opp trappa og inn i kirka! Synodepresident (for Tana-synoden) Davida og generalsekretær (for FLM) Samoela George fremst.

 Klokka ni begynte innvielsesgudstjenesten, og etter nesten fem timer med alt en vanlig gudstjeneste inneholder, pluss alle slags takk og presentasjoner og fortelling av kirkas historie og synging av jubileumssanger og korsang og masse annet flott og stas, var vi klare for litt strekk på beina og litt mat.

Kamera og veske hånd i hånd. Mange som dokumenterte denne store dagen!

En hel søndagsskolerad ble skyfla bort for at vi skulle få sitte...
Smil og takk!

Ny sampana rehetra - alle foreninger i kirka - ble presentert og takket og var med å innvie kirka.

Avduking av to plaketter - den ene er takkeplakett,
og den andre er innvielsesplakett.

Og pastor Olav takker og deler ut takke-diplomer - mari-pankasitrahana.

 Jubileumsmiddagen ble holdt på et hotell ganske i nærheten, Espace Helodee. Masse sanginnslag, dans, to forretter, gassisk hovedrett, gassisk "bløtkake" og dessert! Fantastisk!

Olav og Voahirana var de første som sang for oss. Flinke!

Så var det alle prestene og deres koner. "Fitiavana, rano veeelona"

En liten del av kaka. "Fa Kristy no fihavanantsika", Ef 2, 14a, er mottoet til kirka.

Prosten i Anosibe, synodepresidenten i Antananarivo
og FLMs generalsekretær var de høye, kakeskjærende herrer

Så kom hovedkaka! Med modell av kirka og fyrverkeri!

Formelt og fint med enda flere takketaler.

Søndag morgen var vi tilbake i kirka, klare for ny festgudstjeneste, men nå med flere av de vanlige kirkegjengerne, og færre av de promenente gjestene. Her var det også dåp og nattverd, og selvfølgelig takk og utdeling av diplomer, og en aldri så liten takketale og sanginnslag fra de norske volontørene :) Vi sang "Jeg har en venn som har gitt sitt liv", og da vi var ferdige, kommenterte pastor Olav "Hm, merkelig, annerledes sang. Lalailalai lala lailalai", og hermet etter oss med mobbestemme. God stemning! :)

Kirka begynner å fylles. Nye benker, nylagte fliser,
nymalte vegger, nyoppsatt galleri, nytt rekkverk!

Nytt, nytt, nytt! Fanja, ei kjent sydame fra Antsirabe, har brodert alle kirketekstilene.

Utsikt fra galleriet

Dagens organister. Noen av Kristoffers elever.

Ungdomskoret, med nysydde drakter.

Søndagsskolen fremfører sin nye jubileumssang.
Også i nysydde kjoler og kapper.

Noen av de søte små sangerne, som satt rett ved oss.

Pastor Olav i aksjon.

Full konsentrasjon over tangentene

Litt av den store mengden. Det var drøyt 2000 i kirka.

 Etter gudstjenesten var ferdig var det middag til alle! Folk satt på sine plasser, hadde med seg tallerken og bestikk selv, og alle fikk ris og tsaramaso og svinekjøtt. Supergodt!

Før vi dro spurte vi om vi kunne få lov til å ta bilde av Olav og Voahirana. Det fikk vi selvfølgelig.

Dagens mest spennende element for Kristoffer var takketalen han skulle holde. Heldigvis fikk vi en fin introduksjon fra pastor Olav: "Ja, vi har noen gjester og kolleger her også. De er norske og de sier til meg, at de virkelig har funnet seg til rette og funnet et hjem her hos oss. Han er dessuten lærer i musikk og engelsk her i kirka, så nå må han gjerne komme fra med kona, og så må alle elevene også komme frem! Dette er frukten av arbeidet han gjør."  

Takketalen gikk fint, om Salme 122, om Jerusalem og alle som sier: Vi vil dra til Herrens hus! Det er det mange som sier i Tanjombato. Så var det litt om Ararat-fjellet, som kirka har navn etter, og at det sier at menigheten her er solid grunnfesta og at man trygt kan støtte seg til den.

Kommer til å savne disse menneskene og menigheten her.

Tanjombato

Fiangonana Tanjombato Fiadanana Ararata, altså kirka som Kristoffer jobber i og som vi går i og føler oss hjemme i, har denne helga innvielse - og kirkejubileum! Fest og glede!
I dag reiste vi hjemmefra kvart på åtte og var hjemme igjen drøye elleve timer senere, etter en nesten 5 timers lang gudstjeneste, og en like lang festmiddag etterpå. Da vi kjørte hjem, satt vi begge i begge smilende, slitne, fornøyde og glade i bilen, varme i hjertet. Det har vært en utrolig flott dag!

I morgen skal vi fortsette feiringa, og da vil det nok også komme noen bilder på bloggen. Vi glemte uheldigvis kameraet i dag, men har noen mobilbilder.

Fortsettelse følger...

Stedegengjøring og slikt

Det er mange mil fra norsk liturgi-revisjon til den gassiske gudstjeneste. Noen ganger er forskjellen teoretisk, andre ganger gir den seg praktiske utslag; de store honnørordene hjemme er lokal tilpasning, stedegengjøring og involvering. Selv om ikke dette er ord vi hører ofte her, er det likevel påfallende stor grad av involvering i den gassiske gudstjenesten slik vi blir kjent med den i Tanjombato. Der er et utall diakoner i sving til en hver tid, som køordnere ved ofring og nattverd, samt som tekstlesere og kunngjørere - et korps av frivillige som en norsk menighet stort sett må se langt etter.

Nå skal jeg ikke skrive for å rakke ned på frivillighet hjemme, det er over hodet ikke min hensikt, men tvert i mot å snakke godt om den vi ser i Tanjombato. Vi var der på søndag, det var palmesøndag. Det var fullt hus på gudstjenesten halv syv om morgenen. Folk satt som sild i tønne nede, og 2-300 hadde også tatt plass oppe på det nye galleriet.

Ja, det er ikke bare galleriet som er nytt. De har fått ny synth også. Skaffet tilveie etter private gaver til formålet, ble den behørig presentert med navn og modell for to uker siden. Det later nå til at spillerne (som er blant elevene mine) også har funnet ut av de fleste funksjonene, herunder allskens lyder, rytmeboks og ikke minst: volumknappen.

Nå på søndag var den i full bruk. Om man ikke var våken da man kom til kirke, ble det skikkelig "vekkelse" da preludiet dro i gang. Ikke bare i kirka, trolig også i hele nabolaget; vinduene skal nemlig ikke monteres før uti neste uke (vi ble forklart nøye at det var kun diakonene som skulle åpne og lukke vinduene, det var ikke noe for hvermannsen, olona tsotra, - det skulle jo tatt seg ut hvis 1000 hender skulle åpne og lukke vinduer hver søndag).

Noe kirkeorgel derimot blir det nok ikke. Lokal tilpasning skulle tilsi tradisjonelle gassiske instrumenter eller bare a capella-sang. Den som ikke har hørt en 1000-tallig gassisk menighet synge firstemt vet ikke hva han har gått glipp av. Nå ser det ut til at synthen blir det nærmeste vi kommer for øyeblikket, den har innebygd orgellyd, må vite (og hvem kan motså det?). Jeg foretrekker uten tvil a capella-sang.

Vi er ikke helt der ennå at vi forstår prekenene fullt ut. Det fører til at blikket vandrer litt underveis. På salmetavla skrives det med kritt hver uke hvilken søndag i kirkeåret vi er kommet til. De siste ukene har det vært søndag så og så før påske. Nå var vi altså kommet til palmesøndag og det er her stedegengjøring kommer inn i bildet.

Nå lurer du gjerne på hva "palmesøndag" heter på gassisk? Den heter "Alahadin'ny Sampandrofia". Jaha, sier du kanskje, men det betyr: rofia-grens-søndag. Og rofia, ja det er en type palme som finnes her på Madagaskar. Fiffig og ikke så lite stedegent. Jeg er begeistra! Furunålssøndag neste?

Mahajanga!

Vi har vært på stage! Nesten fem dager i på nordvestskysten, nærmere bestemt Mahajanga, fra fredag morgen til tirsdag kveld. Stage er det franske ordet for praksis, og det innebærer at vi får reise bort litt og være med i "ekte misjonærers" arbeid, i dette tilfellet Ingjerd og Trond Henrik Sand. Denne helga var det duket for 25-års-jubileum for Mahajanga-synoden og åpning av en helt ny inkluderende skole hvor døve, hørende og blinde går på skole sammen.

Vi kom altså til Mahajanga fredag kveld. I bilen var vi sju stykker; Marte og Kristoffer, Bema, Jeanette, Franchette og Kolo fra NMS-kontoret på Isoraka, og meg. Etter noen stopp med handling av voandalana (forklaring på Monika sin blogg, med flere bilder fra Mahajanga og skolen) og spising på hotely (enkel gassisk restaurant) gikk kjøringen stort sett i ett, og vi var framme rett før sju.



Da vi kom fram kom Trond Henrik og sønnen Simon for å møte oss på SHALOM-senteret, og så kjørte vi med dem inn til byen og møtte Ingjerd med Miriam ved strandpromenaden. Der satt vi oss alle sammen og spiste kveldsmat (maskita/grillspyd) ute i varmvarm og fuktig luft. Mh! Etterpå var det hjem til det nydelige huset til familien Sand for å sove med viften på full styrke. Mh!

Lørdag formiddag hadde vi ikke noe program, så da lagde vi oss litt program sjøl. Vi sju, altså fire stk Sand og tre stk volontører, reiste ut til en strand som heter Antsinitia. Et paradis… Det er år og dag siden jeg har badet i sjøen her på Madagaskar, så jeg hadde nesten glemt hvor varmt vannet kan være. Men det kan det altså. Guri land. Og siden Kristoffer aldri har vært i syden og neppe har badet i noe varmere sjøvann enn på hytta på Merdø, ventet jeg spent på reaksjonen. Latter! Aaaahahahaaahaha, det kan ikke være så varmt i vannet! Det er faktisk ikke mulig. Mmmmmmh.... Badekar. Etter et par timer på stranda, gikk vi opp og spiste middag og badet litt i bassenget. Luksusformiddag, paradisformiddag!

Lørdag ettermiddag var vi på omvisning på SHALOM-senteret som startet med en briefing om hva SHALOM-arbeidet går ut på, og etterpå en rundtur på området med kontoret, sykehuset, det påbegynte dialogsenteret og til slutt skolen som skulle åpnes dagen etter. Kjekt å se!

Søndag var den virkelige stage-dagen med fullt program: Jubileumsgudstjeneste for synoden fra 0700 til 1200 og åpningen av skolen på ettermiddagen og kvelden. Vi troppet opp i kirka 7 presis, fornøyde og opplagte alle tre, og sang og koste oss og fikk med oss riktig mye av det som ble sagt. Det var til og med en amerikansk prest fra en søstersynode som hadde prekenen, så da var det jo lett!


Kristoffer var ute en liten tur og kjøpte en gjeng vannflasker til Arild Bakke og besøket fra NMS i Norge, og kom inn og satte seg igjen, fortsatt fornøyd og glad. Spiste litt eple og caca pigeon (gassisk frityrstekt snacks). Drakk litt vann. Så, ti minutter etterpå, var han ikke fullt så pigg. Vi kom oss tilbake til huset ganske fort, rett før klokka var blitt 12.00, og fra vi kom hjem til klokka var 18.00 bytta Kristoffer på å ligge i senga og å henge over do og kaste opp. Så sånn går det når man glemmer å vaske hendene etter å ha tatt i penger. Vi andre spiste litt middag og dro ut til skolen og var med på en ny gudstjeneste der med den offisielle åpningen av skolen. Utrolig kjekt!

Da vi kom tilbake fant vi Kristoffer i en tilstand av utslitt og nesten uttørka, så jeg satt i gang med alle rådene fra mor: drikk hele tiden, museslurker. Buljong. Jus. Vann. Spis litt hele tiden. Salt kjeks. Chips. Saltstenger. Litt tørt brød? Du må få i deg noe næring! Og skulle du sett - han ble bedre utover kvelden! Takk, mor J

Mandag morgen dro Marte sammen med de andre tilbake til Tana, mens vi ble en dag ekstra og bare tok det helt med ro for at magen skulle roe seg. Tirsdag morgen tok vi taxi brousse tilbake til Tana, og turen gikk helt smertefritt, uten oppkast, utforkjøring eller punktering. Og nå er vi hjemme i Tana helt til i morgen, da skal vi til Antsirabe for å ha lørdagsskole og for være med på generalforsamling og konferanse på Lovasoa. Hvorfor blir ikke alle ettåringer?!

Og så, bildedokumentasjon på at Madagaskar er et vakkert land: