I går tok vi vårt første farvel og takk for i år i denne omgang. På første gudstjenesten i Tanjombato i går ble vi tatt opp og takket og tatt skikkelig farvel med. Mens vi gikk fram, sang menigheten "Enga anie ka homba anao Jeso", som er en farvel-må-Gud-velsigne-deg-salme. Da til og med flere i menigheten reiste seg mens de sang, var de ikke lett å holde tårene tilbake. For meg gir denne salmen uttallige bilder av familier som reiser tilbake til Norge, og deriblandt oss. Etter de hadde sunget, hadde Olav, med kona og menighetsrådet rundt seg, en hilsen til oss. Og så fikk vi mari-pankasitrahana, som er et slags takksigelsesdiplom (veldig koselig, veldig gassisk), og et bilde av kirka rammet inn. "Fahatsiarovana, mba tsy hadino anay", sa de. Et minne, for at ikke vi skal glemme dem. Umulig.
Etter første gudstjeneste reiste vi hjem og tok med oss minstejenta til Olav og Voahirana, Fiderana. Så rydda vi hele leiligheten for rot og pik-pak og Fiderana hjalp oss å skrelle og kutte gulrøtter, brokkoli og blomkål. Poteter ble satt på kok, kjøttkakene i brun saus like så, og etter noen timer kom Olav, Voahirana, Tojo, Fitahiana og Niaina.
"Aza manao vahiny" sier et gassisk uttrykk. Direkte oversatt betyr det "ikke gjør gjest", eller som vi sier på norsk, "føl dere som hjemme". Det tror vi de gjorde, og vi kjenner langt inn i sjela at denne familien er blitt også vår familie her ute.
Etter flere timer med kjøttkaker, skravling, latter, kaker, alvor, fletting av hår, litt dansing, bildetaking, bildetitting, skype-samtale (til en av brødrene til Olav som bor i Stavanger), og takk-for-oss og takk-for-dere-taler, var det ikke så lett å bryte opp og ta farvel. Det er trist at vi ikke lenger jobber og går i Tanjombato. Men heldigvis kjenner vi nå familien så godt, og er så glad i menigheten, at vi sees igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar