Når noen er syke eller har mista en kjær er det fomba, skikk, å besøke vedkommende. Det
kalles famangiana an-karatsìna, besøk
ved triste anledninger. Besøkene følger eldgamle mønstre, nedarva fra fedrene
gjennom generasjoner; for, som det heter i et ordtak: «Fomban-drazana, tsy misy
maharatsy azy hatramin’izao» - eller fritt oversatt: Fedrenes skikker, til denne dag finnes det
ikke noe som gjør dem dårlige.
Slike besøk kan være gravalvorlige saker. Forleden uke
mistet en av arbeiderne på tunet her sin søster. Da ble det organisert felles famangiana for ham. Alle som ville hadde på forhånd levert et beløp penger, stort eller lite. Å ikke overrekke
penger er helt utenkelig.
Så satt vi der alle sammen. Eldstemann reiser seg. Tydelig prega av stundens alvor holder han en liten
tale, hvor han presenterer formålet med besøket, og gjennom de faste vendingene
og formularene formidler han trøst og håp til vår sørgende venn mens pengene overrekkes.
For om sinnet er mørkt, kan hjertet likevel glede seg, tror jeg det heter i ordtaket. Flott
å være med på!
Et par dager seinere var vi på sykebesøk. Da skal en også
overrekke en liten pengegave. Pengene kalles ranom-boankazo, fruktsaft. Det skal jo gi den syke ekstra krefter
til å takle påkjenningene. Hva som i grunn feilte ham var oss noe uklart da vi
dro. Saken klarna helst litt etter hvert.
Ved sykebesøk er skikken den at man sier «man er kommet
for å høre hvordan det står til med helsa di, og overrekke litt fruktsaft». Dette
gir pasienten anledning til å forklare hva slags dramatiske utslag lidelsen har
gitt. Etter å ha mottatt konvolutten med fruktsaften i, lot han ikke sjansen gå
fra seg. Det ble lattermildt.
Han hadde slitt med en forkjølelse ei stund. Ja, det er
lett å bli det nå som været er så foranderlig, ble det sagt. Han hadde skaffa
seg litt tradisjonelle medisiner for å bli frisk. Det sies nemlig at hvis man tar
en blanding av blod og knuste beinreister og lukter på det, så blir man kvitt forkjølelse – og sikkert en del
annet også; matlysten og luktesansen, for eksempel. Ikke uventet skal det visstnok
lukte død og fordervelse.
Da han etter en stund ikke ble noe friskere fra forkjølelsen
– for det var jo forkjøla han var, var det ikke? – fant han ut at han skulle
forsøke å drikke litt av stoffet. Det kunne vel ikke skade? Å drikke det må jo
være mer effektivt enn bare å lukte på det?
Først en teskje om dagen. Da effekten lot vente på seg,
økte han like godt til tre om dagen. Jeg får frysninger ved tanken! Behandlinga
gav ingen videre resultater. Forresten – nesten
ingen; snart fikk han et kraftig utslett med store svarte skorper utover
hele kroppen. Så bar det til sykehus. Legen fant ut at forkjølelsen egentlig
var noe med ørene, som lot seg helbrede ved ganske enkelt å rense ørene. At
utslettet hadde sammenheng med blod- og beindrikken, var hevet over enhver
tvil.
At han var villig til å lukte på denne medisinen er
faktisk ikke så sjokkerende. Mange, også folk med høy utdanning og god inntekt,
bruker liknende metoder for å bli friske fra forskjellige plager. Beinrester –
fysj og føy, tenker du. Hudkrem, tenker jeg; også i mer hjemlige produkter skal
det etter sigende finnes slike ingredienser. Men at vår uheldige mann, som selv
er høyt utdannet, var villig til å drikke stoffet, overrasket ikke bare ham
selv. Men hvem ønsker ikke å bli frisk?
Han er imidlertid velsigna med godt humør. Mens han
fortalte, lo og rista de på hodet, både han og kona. Vi besøkende prøvde å bevare
den litt andektige tonen man forventer ved et slikt besøk, noe som ikke var lett ettersom historien skred fram.
Om ikke det er gull alt som glimrer, er jeg i alle fall
ganske overbevist nå om at det er død det som lukter død.
