Famagiana an-karatsìna

Når noen er syke eller har mista en kjær er det fomba, skikk, å besøke vedkommende. Det kalles famangiana an-karatsìna, besøk ved triste anledninger. Besøkene følger eldgamle mønstre, nedarva fra fedrene gjennom generasjoner; for, som det heter i et ordtak: «Fomban-drazana, tsy misy maharatsy azy hatramin’izao» - eller fritt oversatt: Fedrenes skikker, til denne dag finnes det ikke noe som gjør dem dårlige.

Slike besøk kan være gravalvorlige saker. Forleden uke mistet en av arbeiderne på tunet her sin søster. Da ble det organisert felles famangiana for ham. Alle som ville hadde på forhånd levert et beløp penger, stort eller lite. Å ikke overrekke penger er helt utenkelig.  

Så satt vi der alle sammen. Eldstemann reiser seg. Tydelig prega av stundens alvor holder han en liten tale, hvor han presenterer formålet med besøket, og gjennom de faste vendingene og formularene formidler han trøst og håp til vår sørgende venn mens pengene overrekkes. For om sinnet er mørkt, kan hjertet likevel glede seg, tror jeg det heter i ordtaket. Flott å være med på!

Et par dager seinere var vi på sykebesøk. Da skal en også overrekke en liten pengegave. Pengene kalles ranom-boankazo, fruktsaft. Det skal jo gi den syke ekstra krefter til å takle påkjenningene. Hva som i grunn feilte ham var oss noe uklart da vi dro. Saken klarna helst litt etter hvert.

Ved sykebesøk er skikken den at man sier «man er kommet for å høre hvordan det står til med helsa di, og overrekke litt fruktsaft». Dette gir pasienten anledning til å forklare hva slags dramatiske utslag lidelsen har gitt. Etter å ha mottatt konvolutten med fruktsaften i, lot han ikke sjansen gå fra seg. Det ble lattermildt.

Han hadde slitt med en forkjølelse ei stund. Ja, det er lett å bli det nå som været er så foranderlig, ble det sagt. Han hadde skaffa seg litt tradisjonelle medisiner for å bli frisk. Det sies nemlig at hvis man tar en blanding av blod og knuste beinreister og lukter på det, så blir man kvitt forkjølelse – og sikkert en del annet også; matlysten og luktesansen, for eksempel. Ikke uventet skal det visstnok lukte død og fordervelse.

Da han etter en stund ikke ble noe friskere fra forkjølelsen – for det var jo forkjøla han var, var det ikke? – fant han ut at han skulle forsøke å drikke litt av stoffet. Det kunne vel ikke skade? Å drikke det må jo være mer effektivt enn bare å lukte på det?

Først en teskje om dagen. Da effekten lot vente på seg, økte han like godt til tre om dagen. Jeg får frysninger ved tanken! Behandlinga gav ingen videre resultater. Forresten – nesten ingen; snart fikk han et kraftig utslett med store svarte skorper utover hele kroppen. Så bar det til sykehus. Legen fant ut at forkjølelsen egentlig var noe med ørene, som lot seg helbrede ved ganske enkelt å rense ørene. At utslettet hadde sammenheng med blod- og beindrikken, var hevet over enhver tvil.

At han var villig til å lukte på denne medisinen er faktisk ikke så sjokkerende. Mange, også folk med høy utdanning og god inntekt, bruker liknende metoder for å bli friske fra forskjellige plager. Beinrester – fysj og føy, tenker du. Hudkrem, tenker jeg; også i mer hjemlige produkter skal det etter sigende finnes slike ingredienser. Men at vår uheldige mann, som selv er høyt utdannet, var villig til å drikke stoffet, overrasket ikke bare ham selv. Men hvem ønsker ikke å bli frisk?

Han er imidlertid velsigna med godt humør. Mens han fortalte, lo og rista de på hodet, både han og kona. Vi besøkende prøvde å bevare den litt andektige tonen man forventer ved et slikt besøk, noe som ikke var lett ettersom historien skred fram.

Om ikke det er gull alt som glimrer, er jeg i alle fall ganske overbevist nå om at det er død det som lukter død.