Ikke brød og sirkus

I de første århundrene etter Kristus hadde man i Roma den ordningen at keiseren besørga mat og underholdning til de rundt 250.000 innbyggerne. Det er rimelig fascinerende; 250.000 er ikke så mange, - ikke flere enn det var plass til i Circus Maximus (gjenoppført i år 200 e.Kr), men likevel spiste de 6 millioner sekker med korn i året. Alt spandert av keiseren.

Det er trolig god grunn til å så tvil om keiserens intensjoner bak denne gavmildheten. I begynnelsen var romerriket relativt demokratisk, men gjennom åra som fulgte etter at Circus Maximus stod ferdig ble situasjonen i riket forverra til det brøt sammen på slutten av 400-tallet. Nå skyldtes det kanskje ikke Circus Maximus i seg selv, enda det utspilte seg svært så blodige scener der, men sirkuset og brødet bidro til å holde folks oppmerksomhet borte fra problemene.

Nå er det stor avstand mellom romerriket i de første århundrene og dagens Madagaskar - selvfølgelig - både i tid og sted. Antananarivo har dessuten langt flere innbyggere enn Roma, nær 4 millioner. Her betaler heller ikke staten maten for de fattige. Årsaken er neppe det store antallet innbyggere. Daglig dør folk på gatene av sult. I nabolaget vårt er det flere som graver etter mer eller mindre spiselige resten i søppelcontainerne.

Vi har med andre ord ikke "brød og sirkus"-tilstander. Likevel vet makthaverne å trykke på knappene som vekker begeistring. I forgårs var vi vitner til et alldeles overdådig fyrverkeri, det mest fantastiske vi har sett noen gang. Vi sto og måpte, begeistringen lot seg ikke holde tilbake. Anledningen? 1-årsjubileum for den 4. republikk, som verken er anerkjent av FN eller noen annen nasjon. Muligens er Frankrike et unntak her.

Afomanga - blå eller vakker ild, dvs. fyrverkeri. Her i nasjonalfarger; grønt, hvitt og rødt.

I blant var hele himmelen fylt av glitter.

I tillegg til fyrverkeriet, som til alt overmål varte i en hel time, var det fest, musikk og dans nede ved Lac Anosy fra soloppgang til lenge etter solnedgang. Hva dette må ha kostet, orker jeg ikke tenke på. Flere gassere jeg har snakka med er alt annet enn henrykt, tvert i mot fortvila, over pengebruken. At utgangspunktet for festen i realiteten også bare er luft, gjør det enda vanskeligere for dem. Det er ikke slik at folk flest støtter regimet.

Når kruttrøyken nå har lagt seg må vi håpe at festlighetene følges opp av handling. Det er ikke sirkus folk trenger, men mat. Og pengene er jo åpenbart tilstede. Også de som lever av å grave i søpla og bor på gata kunne se det.