To i Tana 2: Andringitra

Ikke alle arbeidsdager er like. Ikke alle dager er det lett å vite hva som er fri og hva som er arbeid. Og godt er det. Forrige uke hadde vi noen slike dager; vi var på tur til Andringitra nasjonalpark sammen med de to eldste Rønningen-gutta som bor over oss og Marte. Litt skoletur, litt privat tur, litt jobb, litt fri? Ja.

Turen starta tidlig torsdag 2. mai med 6,5 t kjøring sørover til Ambalavao. Her syntes vi det var greit å parkere Kangooen vår (Postmann Pat-bilen, om du vil) til fordel for en noe mer robust firehjulstrekker til å ta oss det siste stykket, de 60 kilometrene innover i ødemarka.

Bare veien inn var en opplevelse! At dette skulle være veien inn til en av Madagaskars største nasjonalparker, var det heller lite som vitnet om. Men så var vi jo ikke på vitnemøte heller. Nå, - der sto visst et par granittskilt da vi hadde humpet innover i to timer. Da vi skulle til å runde en sving og kjøre over den sørgeligste brua jeg har sett, møtte vi en eldre Peugeot 504 pick-up - fullastet til over taket. Firehjulstrekker er åpenbart for feiginger og utlendinger.

Morgenidyll ved første overnatting

Nydelig landskap

Vi kom frem i ly av mørket. Nå må ingen tro at vi var på noe luksusopplegg, men vi hadde med oss tre stykker til å slå opp telt, koke mat, rydde og bære det tyngste pluss to guider. Alle sammen kjekke og utrolig trivelige, behagelige folk. Er det noen sak?

Hjemmekoselig og "norsk"

Første morgen rusla vi fra en ca. 1600 m.o.h. opp til 2050 m.o.h. En ca. fem timers tur, inkludert middagspause med bading i fjellvann - på høyde med det beste fra hjemlandet hva temperatur angår. Ingen lot sjansen gå fra seg til å bevise viking-avstamningen, men for enkelte var det ikke å være helt stille i det de la utpå. Atter andre benyttet muligheten til å svømme opptil flere tak.

Praktfullt landskap!

En av fossene i parken.

Denne karen bar mye av børa for oss. "Er det ikke tungt" spurte jeg. "Jo!" svarte han og så forundra ut over spørsmålet.

Fru Hansen-Ekenes i kjekke omgivelser.

Vi overnatta like under fjellene som skjuler Pic Boby, eller Imarivolanitra som er det offiselle navnet. Bratte skrenter, buskkledte åssider - lekkert. Og der skulle vi kravle opp.

Noe av utsikten fra det andre overnattingsstedet.

Det ble en tidlig kveld, for oppstandelsen var fastsatt til kl. 02.10 neste morra. Bonusen var å få se soloppgangen fra det høyeste fjellet som lar seg bestige på Madagaskar, Imarivolanitra på 2658 m.o.h. Vi spiste frokost i lyset fra bålet; hvitt brød med syltetøy og banan, akkompagnert av te med sukker. En glimrende start på dagen!

Vi la i vei i tre-tida. Med månen, stjerneklart og lommelykter fant vi lett veien. Veien var likevel ikke lett å gå, men ikke verre enn at det gikk. Opp og opp. Og litt opp og opp igjen. Bratte trapper, glatte fjellpartier.

Fornøyd kone har kommet til 2050 m.o.h.

La oss gjøre en lang historie så kort som den kan være: vi nådde toppen etter to og en halv time, i god tid før soloppgang. Iskald vind feide over toppen, så vi søkte ly bak en varde. Nå kunne soloppgangen bare komme!

Det ble et vakkert syn. Ord er overflødige.

Soloppgangen lurer i øst. Like før gikk Sydkorset ned i vest. Vakkert.

Utsikten fra Imarivolanitra.

Andringitra betyr fritt oversatt "Rastafjellene"; det forstår man når man ser disse fjellformasjonene.

Jubel på toppen! Til høyre i bildet ser du "hattefjellet" som du ser langs RN7 på veien til Tulear.

Sola er oppe, i skjul bak skyene.

Etter en times tid med peanøtter, sjokolade og bananer for å holde varmen satte vi kursen nedover og nådde tilbake til leiren på to timer. Etter "isbad" og frokost nr. 2 satte vi kursen bortover åskammen før vi fortsatte nedstigningen til neste overnattingssted på 1600 m.o.h.

Morgenlys.

Etter omtrent 50 høydemeter, begynte knærne å be om en liten pause. Det er klart at de led under de 600 metrene opp og ned tidligere samme dag. Ennå 400 meter igjen, eller to timer om du vil. La oss bare slå fast at vi kom ned, like hele, men utslitte etter over 12 timer på tur den dagen.

Månelandskap.

Ingen grunn til å klage på campingplassen.

I hytta i bakgrunnen kokte bærerne maten for oss.

Noen av turdeltakerne hadde litt energi tilovers, til tross for å ha gått ned over 1000 høydemeter på 9 timer.

I sju-tida var vi segneferdige og slokna som lys i åtte-tida. Om morgenen begynte vi på den siste nedstigningen, enda 800 meter til Morarano hvor bilen skulle hente oss igjen.