Språksuppe – vary aman-anana

De som har hatt et lengre opphold på Madagaskar kjenner til uttrykket «vary aman-anana» som betyr «ris-med-blader». Folk spiser det til frokost og middag, og det kan være ei skikkelig smørje av grønt og hvitt. Dessuten er det noe av det billigste man kan få. Grønne blader (anana) er utrolig takknemlige vekster å dyrke. Sett frøene og – vips, så har du noe å lage laoka, saus til risen, av.

Dette innlegget handler selvsagt ikke om mat men om språk. Enkelte vil hevde at begge deler er like viktige bestanddeler i et menneskeliv. Jeg er ikke uenig. Dessuten kan gleden over å forstå språkets bestanddeler og hvordan disse fungerer sammen langt overgå gleden ved å behandle mat på samme måte. 

Disse grønne vekstene kalles anana eller ganske enkelt grønne blader.

Gasserne er på mange måter som nordmenn. Språklig sett. Vi sier: printe ut en side. Vi kunne sagt: skrive ut en side. Gasserne sier: imprimena ny pejy. De kunne sagt: avoaka ny pejy. Samme betydning; både printe og imprimena er selvsagt låneord fra engelsk og fransk.

Listen over gassiske lånord fra fransk er lang. Det letteste er å bruke disse i passiv (kjøres, lagres, skrives, sendes etc.) da man enkelt setter til –na på slutten (eg. passivendelsen –ana for de som er opptatt av detaljer). Nesten like lett som å dyrke anana. De kan selvsagt også brukes i aktiv og relativ. Til dels dekker de et behov for nye ord, til dels erstatter de eksisterende gassiske ord. Her er et utvalg i passiv som jeg bruker nesten daglig:

Imprimena – skrives ut (fr. imprimer; gass. avoaka)

Enregistrena – lagres (fr. enregistrer; gass. tehirizina eller tazonina)

Transferena – sendes videre (fr. transferer; gass. alefa eller aroso)

Blokena – blokkeres (fr. bloquer; gass. asakana/sakanana eller atampina)

Chargena – lades (fr. charger; gass. afahana)

Envoyena – sendes (fr. envoyer; gass. alefa)

Enduitena – pusses med murpuss (enduit er murpuss på fransk)

Borosina – børstes (fr. brousser; gass. fafana)

Klikena – klikkes på (fr. cliquer; gass. tendrena)

Dermed kan man si: «Envoyeko ny mailaka» (jeg sender e-posten) eller «Imprimeo ny taratasy!» (skriv ut papiret!). La oss si det sånn: jeg lærer også en god del fransk for tiden.

En del av våre gassiske kolleger snakker også norsk. Det har ført til en del morsomme verbkonstruksjoner av typen ovenfor, for eksempel slageren:

Flyttena – flyttes (en fullgod, gassisk variant er akisaka, afindra eller bataina)

Denne herlige salaten av gassisk og utenlandsk kalles av mange nettopp vary aman-anana i betydningen «blanding av to ulike ting, smørje». Høydepunktet i språksuppa var i formiddag, da en av kollegene våre snakket om et sted å lagre madrasser. Da bruker man relativ-verb på gassisk, fordi de er snakk om en spesiell hensikt med eller bruk av rommet, f.eks. efitra ametrahana kidoro (rom for å plassere madrasser). Setningen lød omtrent slik:

«Izaho dia mieritreritra fa mety ilagrenana madrass io efitra io».  Finner du norsk-relativen?

Helt riktig – å lagre. Er ikke det helt fantastisk? Lovasoa er sannelig et tverrkulturelt senter. Nå inkluderes altså norsk også blant lånordene og erstatter delvis fransk; normalt ville hun nemlig sagt: istockenana, og dermed lånt fra fransk. 

Oppskriften på språksuppe er således servert:

1 dæsj  franske eller norske ord

1 par gassiske verbendelser i passiv (-ana er å foretrekke av fonetiske årsaker)

1 passe dose oppfinnsomhet

1 krm latskap

La suppen koke i noen få sekunder før du serverer den til nærmeste forbipasserende.

Bon appetit! Mazotoa homana!

Kaniner

Kaninunger er objektivt sett noe av det søteste i verden. Vi er så heldige at vi bor på et tun med unger som har kaninunger. Og i tillegg kom det noen unger som fra Tana og kjøpte kaninunger. Det bugner av unger!

Kjøkkenhage

Litt av den

Voanjobory



Voatabia. Første innhøstning!

Tomat og persille

Anana (blader, ikke ananas), gulrøtter, mais og noe jeg ikke husker

Squash og erter

Ferdig høsta anana, persille, cherrytomater og vanlige tomater. Noe går i lasagnen i kveld. Nam!

Restemat

Baken er delt. Smaken følger i høyeste grad samme beskrivelse.

Her en torsdag hadde vi deilig hjemmelaget fiskegrateng. Hushjelpa vår lager fantastisk fiskegrateng! Det lille som var av rester ble satt i kjøleskapet sammen med noen poteter, klare til å bli spist ved en passende anledning. Mandagen etter hadde vi traka, en gassisk rett med mange forskjellige blad- og salatsorter kokt sammen med kjøtt. Også særs velsmakende.

Restene fra mandagen og torsdagen var akkurat nok til to personer til middag. Vanligvis er vi tre rundt middagsbordet; enten spiser Marte hos oss eller så spiser vi hos henne, men denne dagen var det bare oss, og jeg sa til Faly at vi godt kunne spise både fiskegratengen og trakaen til middag, og at hun da godt kunne koke så og så mye ris ved siden av. Joda, det var greit!

Da klokka var halv ett, og magen begynte å rumle ordentlig og konsentrasjonen begynte å bli litt laber, satte vi oss ved bordet. Hm. Bare to gryter? Merkelig... Vi kikker oppi den ene gryta. Greit, der var det ris. Den andre, da?

Der var resten. Traka, fiskegrateng og poteter, fint kokt sammen i én stor gryte. Traka med fisk. Og poteter.

Vi spiste til vi ble omtrent mette, men må innrømme at vi ikke kommer til å lage det igjen. Faly spurte om maten var god, og vi sa som sant var, at vi syntes det var ganske hafa-hafa, annerledes. Da lo hun og sa “javel?” Jeg sa at det var litt uvant med traka og fisk sammen, men hun kunne fortelle at det var ikke så uvanlig. Og poteter, det brukes jo uansett vanligvis som andre grønnsaker her ute – kokt sammen med gulrøtter og tomater og løk oppi middagsretten. Så for en gasser var endelig poteten kommet til sin rette plass!

Vi er rare, vi vazahaer. Det er ikke så lett å vite hva som er normalt etter vår smak.