Språksuppe – vary aman-anana

De som har hatt et lengre opphold på Madagaskar kjenner til uttrykket «vary aman-anana» som betyr «ris-med-blader». Folk spiser det til frokost og middag, og det kan være ei skikkelig smørje av grønt og hvitt. Dessuten er det noe av det billigste man kan få. Grønne blader (anana) er utrolig takknemlige vekster å dyrke. Sett frøene og – vips, så har du noe å lage laoka, saus til risen, av.

Dette innlegget handler selvsagt ikke om mat men om språk. Enkelte vil hevde at begge deler er like viktige bestanddeler i et menneskeliv. Jeg er ikke uenig. Dessuten kan gleden over å forstå språkets bestanddeler og hvordan disse fungerer sammen langt overgå gleden ved å behandle mat på samme måte. 

Disse grønne vekstene kalles anana eller ganske enkelt grønne blader.

Gasserne er på mange måter som nordmenn. Språklig sett. Vi sier: printe ut en side. Vi kunne sagt: skrive ut en side. Gasserne sier: imprimena ny pejy. De kunne sagt: avoaka ny pejy. Samme betydning; både printe og imprimena er selvsagt låneord fra engelsk og fransk.

Listen over gassiske lånord fra fransk er lang. Det letteste er å bruke disse i passiv (kjøres, lagres, skrives, sendes etc.) da man enkelt setter til –na på slutten (eg. passivendelsen –ana for de som er opptatt av detaljer). Nesten like lett som å dyrke anana. De kan selvsagt også brukes i aktiv og relativ. Til dels dekker de et behov for nye ord, til dels erstatter de eksisterende gassiske ord. Her er et utvalg i passiv som jeg bruker nesten daglig:

Imprimena – skrives ut (fr. imprimer; gass. avoaka)

Enregistrena – lagres (fr. enregistrer; gass. tehirizina eller tazonina)

Transferena – sendes videre (fr. transferer; gass. alefa eller aroso)

Blokena – blokkeres (fr. bloquer; gass. asakana/sakanana eller atampina)

Chargena – lades (fr. charger; gass. afahana)

Envoyena – sendes (fr. envoyer; gass. alefa)

Enduitena – pusses med murpuss (enduit er murpuss på fransk)

Borosina – børstes (fr. brousser; gass. fafana)

Klikena – klikkes på (fr. cliquer; gass. tendrena)

Dermed kan man si: «Envoyeko ny mailaka» (jeg sender e-posten) eller «Imprimeo ny taratasy!» (skriv ut papiret!). La oss si det sånn: jeg lærer også en god del fransk for tiden.

En del av våre gassiske kolleger snakker også norsk. Det har ført til en del morsomme verbkonstruksjoner av typen ovenfor, for eksempel slageren:

Flyttena – flyttes (en fullgod, gassisk variant er akisaka, afindra eller bataina)

Denne herlige salaten av gassisk og utenlandsk kalles av mange nettopp vary aman-anana i betydningen «blanding av to ulike ting, smørje». Høydepunktet i språksuppa var i formiddag, da en av kollegene våre snakket om et sted å lagre madrasser. Da bruker man relativ-verb på gassisk, fordi de er snakk om en spesiell hensikt med eller bruk av rommet, f.eks. efitra ametrahana kidoro (rom for å plassere madrasser). Setningen lød omtrent slik:

«Izaho dia mieritreritra fa mety ilagrenana madrass io efitra io».  Finner du norsk-relativen?

Helt riktig – å lagre. Er ikke det helt fantastisk? Lovasoa er sannelig et tverrkulturelt senter. Nå inkluderes altså norsk også blant lånordene og erstatter delvis fransk; normalt ville hun nemlig sagt: istockenana, og dermed lånt fra fransk. 

Oppskriften på språksuppe er således servert:

1 dæsj  franske eller norske ord

1 par gassiske verbendelser i passiv (-ana er å foretrekke av fonetiske årsaker)

1 passe dose oppfinnsomhet

1 krm latskap

La suppen koke i noen få sekunder før du serverer den til nærmeste forbipasserende.

Bon appetit! Mazotoa homana!

Øyne som hører

Før vi kom til Madagaskar hadde jeg liten, for ikke si ingen, kjennskap til døve og kirkelig tilbud for døve, det være seg i Norge eller her. I løpet av tida vi har vært her har jeg lært litt mer. Vi har nemlig en ivrig og engasjerende pendler-misjonær som er norsk døveprest og jobber som rådgiver inn mot døvearbeidet her på øya. 

Så seint som i dag har vi vært på gudstjeneste i kapellet på døveskolen her på Antsirabe. Det var en opplevelse. Nå forstår jeg jo etterhvert en god del av det som skjer i en vanlig gassisk gudstjeneste, men du verden - å få tolking til tegnspråk samtidig var veldig flott! Vår norske pendler-kollega fremførte i tillegg såkalt døvepoesi - og man måtte være blind for ikke å sette pris på det. Vakkert og fint!

Ja, det var i det hele en gild formiddag. Gudstjenesten, med nattverd, varte dessuten bare en halvannen times tid, mot 2-3 (eller mer) i hørende menigheter. 

Synger man på døvegudstjenester? Så klart gjør man det! En del er da også helt eller delvis hørende, så sangen var like stødig og fulltonende som ellers på øya. Selvsagt ble det sunget på tegnspråk også - en egen tolk/ forsanger stod foran. Til utgangssalme var det satt opp en salme fra avsnittet "Til avslutning" i den gassiske salmeboka. Det var nummer 334, som heter "Sambatra ny sofiko fa mandre ny teny". Det betyr "Mine ører er lykkelige, for de hører Ordet". Det føltes unektelig noe malplassert i settinga, det må jeg jo si. Men når vi kom så langt at vi skulle synge salmen, ble jeg obs på hva tolken/ forsangeren gjorde da han oversatte akkurat denne tekstlinja til tegnspråk. 

For da vi sang "sofiko", ørene mine, og "mandre", hører, pekte han på øynene! Selvsagt! For - det er jo nettopp det som er saken, - en døv "hører" sitt språk med øynene. En hørende får også inn inntrykkene gjennom øynene. Og i blant, som i formiddag, var synsinntrykkene helt klart med på å bringe budskapet og evangeliet nærmere hjertet for en hørende, hvit mann. 

Gutten på gølvet

Ja – jeg er en av gutta nå. Som gjør grunnarbeidet. Som blir skitten på hendene og får blåmerker under neglene. Som tørker svetta med ei hånd og legger gulvfliser i palisander med den andre. Som plystrer salmer til arbeidet. Gutta på gølvet.

En av mine oppgaver her på Lovasoa er å overvåke eller følge opp byggearbeidene som skal utføres her den nærmeste tida.  Vi har for eksempel nettopp skrevet kontrakt med entreprenørene som skal bygge om det tidligere gutteinternatet til et overnattingssted med enkle rom og delt toalett/dusj som blant annet innebærer å bygge på en etasje. Også de som skal bygge om to tidligere amerikanske hus til kultursenter med bibliotek, arkiv, studio og misjons- og skolehistorisk museum, har underskrevet sine kontrakter. Alt begynner om ganske snart.

Begge deler er omfattende prosjekter i hundretusen-kroners-klassen, med proffe aktører som har ansvaret selv og gir garanti på arbeidet. Og jeg skal overvåke og følge opp. I mellomtiden har jeg fått i oppgave å se til at vi får lagt et ordentlig golv i den nye resepsjonen.

Her er gulvleggeren i aksjon.

Det er kjøpt inn noen rasende lekre palisanderfliser som skal ligge i årevis. Jeg har aldri satt mine bein i noe slikt før. Selv om jeg nå bokstavelig talt har «starta på gølvet», må det kunne sies at fallhøyden – er tilstede. Vi er nemlig selv ansvarlig for fremdriften og utgiftene – garantien vi har, er at jeg følger skikkelig opp. Selvsagt sammen med Rasoanaivo. Han har jobba her i en mannsalder og representerer i egen person hvitt hår og ekspertise på det meste som handler om tre, lim, skruer, verktøy og tørketider.

Samarbeidet oss i mellom fungerer flott! Han, med sin årelange erfaring, har sett misjonærer og andre utledninger i aksjon før, og kjenner igjen en nølende tone lovlig raskt. Dessuten har han utstrakt forståelse for at min kjennskap til franske og gassiske faguttrykk angående byggeteknikk og slikt mildt sagt er begrenset. Med den største selvfølgelighet, og kjemisk fritt for selvhøytidelighet, mimer han «pusses», «jevnes pent utover det hele», «litt ujevnt», «spres», «treet har en tendens til å bøye av hvis det ikke er tørt nok» og en rekke andre nyttige saker til meg – og vi smiler og ler hjertelig sammen. Gulvleggeren vi har hyra inn til jobben studerer oss og tenker helt sikkert sitt. Hvem hadde ikke gjort det…

Den godeste Rasoanaivo er også med når flisene skal legges ut.

Men – som for alle som starter på gølvet har jeg et hårete mål i sikte – jeg blir der jo ikke for alltid; selve smykket på Lovasoa blir det nye kapellet med importert altertavle og knefall fra ei DELK-kirke i Vestfold. Og det er det meg som har ansvaret for – heldigvis ikke uten Rasoanaivo.

Om kun kort tid er gulvet i resepsjonen nede til venstre det flotteste på hele Lovasoa!
I løpet av de nærmeste månedene skal huset her få en etasje til og ny fasade.

Privat pinseunder

Julestjerna, eller Madagasikara-en, blomstrer til pinse!

En del lesere kjenner gjerne til hendelsene den første pinsa, da apostlene talte og tilreisende fra hele den kjente verden hørte dem tale hvert på sitt språk. Det var et tydelig tegn på at Den hellige ånd var kommet. Et ordentlig pinseunder!

Gjennom året som er gått har jeg ikke en gang forsøkt å holde regnskap med all tale jeg har hørt og ikke forstått. Det ville være nok til å fylle bøker. Mest akutt er det kanskje når vi er på gudstjeneste. I en slik setting er vi trygge på at det som blir sagt er "innenfor" rammen av hva vi tåler å høre, men det er nå slik at man går på gudstjeneste ikke bare for å være flink gutt og blidgjøre kolleger og venner. Man går jo selvsagt fordi man er sulten på å høre Guds ord lest og forkynt, og da er det kjekt å forstå det man hører.

I begynnelsen var det jo ikke all verdens jeg fikk med meg. Litt var det riktig nok, men ikke mye. Etterhvert har jeg slutta å tenke på at jeg ikke forstår, og bidrar ivrig i salmesangen (som bare er helt overveldende!) og følger med i min gassiske og/ eller norske bibel når det er tekstlesning.

For noen uker siden gikk det opp for meg at under prekenen spesielt forstår jeg nå ganske mye. Det er bare det at jeg kan ikke gjengi hva predikanten sier eller hvilke ord han bruker, men inni meg forstår jeg hva han sier og hører sammenhengende setninger på norsk.

De siste ukene har vi hørt en mengde riktig gode prekener. En pensjonert prest sa forleden, ivrig og slentrende på en gang: "Når jeg står jeg og preker for dere, så er det jo ikke opp til meg å overbevise dere eller å få dere til å tro. Nei! Det er Den hellige ånds oppgave!"

Der traff han spikeren på hodet. Jeg har forstått i det siste at det er Den hellige ånd som arbeider og hjelper meg til å forstå det som blir sagt og lest. Så står det jo i Bibelen også at hans oppgave er å forklare og lyse opp Guds ord for oss. Det er ikke det at jeg er så himla flink i gassisk som gjør at jeg forstår det som skjer i gudstjenestene, - det er Den hellige ånd. Takk for det!

Det fortjener et salmevers (nr.190 i den gassiske salmeboka):

Ry Fanahy Mpanazava!
Miandrandra Anao izahay.
Aza ela, fa tongava,
taomy ny fanahinay,
mba ho fantatra mazava
izay lazain'ny teninao;
Areheto lalandava
ao am-po ny afonao.

Hellig ånd, du som forklarer,
å, vi lengter etter deg.
Ikke vent, men kom, vi ber deg
overtal vår ånd og gi
at vi klart forstår og kjenner
det som sies i ditt ord;
Tenn i hjertet nå og alltid
Åndens flamme og din ild.

Fortsatt god pinse!

Overfall på høylys dag

La det være sagt først som sist: dette innlegget handler om mennesker som har et enormt pågangsmot i en jobb jeg ikke uten videre misunner dem. Og om overfall. Jeg snakker selvfølgelig om varepromotører. De har en unik evne til å fange oppmerksomheten og kaste seg over deg når du minst venter det.

Enhver butikk her på øya med respekt for seg selv, har jevnlige tilbud med tilhørende pyntelig kledde jenter som promoterer varene. Jeg husker med lengsel tilbake til min egen barndom, da det var smaksprøver av pølser, juice og annet godt på ØKO-kjeden eller andre steder. Den gangen var det skikkelige kvinnfolk i kokke-klær som bød oss å smake. Det var handleturenes høydepunkt.

Jeg kan ikke si at møtet med nåtidens promotører helt overgår barndommens gleder. (Det ville dessuten vært for galt). Noen ganger er de rent irriterende, og jeg går lange omveier i butikken for å få tak i det jeg skal ha uten å fange deres oppmerksomhet. Sannheten er at de er utrolig flinke til å gjøre jobben sin; smile pent og presentere ting på en fin måte. Søte er de også, jeg tror det er en del av stillingsbeskrivelsen.


Og så snakker de fransk. Sant nok har jeg plukka opp noen gloser etter at vi kom hit, og det er jo ikke vanskelig å skjønne hva de vil, men jeg insisterer likevel på at de skal snakke gassisk til meg.

I formiddag hadde Eau Vive ("levende vann", det ledende flaskevannet produsert her på øya) kampanje på Shoprite. Jeg unngikk standen med all mulig utkrøpenhet, men siden vi var fem stykker i butikken ble jeg raskt oppdaga.



- Bonjour, monsieur!
- Salama tompoko!
- Eh, parlez-vous malgache?
- Eny tompoko!
- C'est bon! Bon, bon... (Hun smiler og virker svært imøtekommende)
- Marina izany. Tsy mahazo ny teny frantsay aho. (Jeg forstår ikke fransk).

Det var ganske morsomt, for hun klarte til slutt å bytte - det er ikke alle som får til det med hvitinger. Men det ble ikke noe Eau Vive på meg. Og jeg gikk helt sikkert glipp av et knakende godt tilbud og en flott gave. Nesten for godt til å være sant.

Men levende vann er å få andre steder, dertil helt gratis. Det lever jeg godt med!

Kirkeinnvielse!

Her kommer en aldri så liten bildereportasje fra helgas store hendelse! De første bildene, som er fra lørdagen, er dessverre tatt med mobil, men det får gå:)

Lørdag halv ni stod vi klare utenfor den ferdigstilte kirka vår i Tanjobato, sammen med en masse andre spente ventere. Dette var altså dagen for den store åpninga av selve kirkebygget! Hurra for Fiangonana Fiadanana Ararata Tanjombato!

Her er båndet i nasjonalfargene som skal klippes over av generalsekretæren for FLM.

Og dermed kan hele rekka av prester og proster og presidenter og generalsekretærer prosedere opp trappa og inn i kirka! Synodepresident (for Tana-synoden) Davida og generalsekretær (for FLM) Samoela George fremst.

 Klokka ni begynte innvielsesgudstjenesten, og etter nesten fem timer med alt en vanlig gudstjeneste inneholder, pluss alle slags takk og presentasjoner og fortelling av kirkas historie og synging av jubileumssanger og korsang og masse annet flott og stas, var vi klare for litt strekk på beina og litt mat.

Kamera og veske hånd i hånd. Mange som dokumenterte denne store dagen!

En hel søndagsskolerad ble skyfla bort for at vi skulle få sitte...
Smil og takk!

Ny sampana rehetra - alle foreninger i kirka - ble presentert og takket og var med å innvie kirka.

Avduking av to plaketter - den ene er takkeplakett,
og den andre er innvielsesplakett.

Og pastor Olav takker og deler ut takke-diplomer - mari-pankasitrahana.

 Jubileumsmiddagen ble holdt på et hotell ganske i nærheten, Espace Helodee. Masse sanginnslag, dans, to forretter, gassisk hovedrett, gassisk "bløtkake" og dessert! Fantastisk!

Olav og Voahirana var de første som sang for oss. Flinke!

Så var det alle prestene og deres koner. "Fitiavana, rano veeelona"

En liten del av kaka. "Fa Kristy no fihavanantsika", Ef 2, 14a, er mottoet til kirka.

Prosten i Anosibe, synodepresidenten i Antananarivo
og FLMs generalsekretær var de høye, kakeskjærende herrer

Så kom hovedkaka! Med modell av kirka og fyrverkeri!

Formelt og fint med enda flere takketaler.

Søndag morgen var vi tilbake i kirka, klare for ny festgudstjeneste, men nå med flere av de vanlige kirkegjengerne, og færre av de promenente gjestene. Her var det også dåp og nattverd, og selvfølgelig takk og utdeling av diplomer, og en aldri så liten takketale og sanginnslag fra de norske volontørene :) Vi sang "Jeg har en venn som har gitt sitt liv", og da vi var ferdige, kommenterte pastor Olav "Hm, merkelig, annerledes sang. Lalailalai lala lailalai", og hermet etter oss med mobbestemme. God stemning! :)

Kirka begynner å fylles. Nye benker, nylagte fliser,
nymalte vegger, nyoppsatt galleri, nytt rekkverk!

Nytt, nytt, nytt! Fanja, ei kjent sydame fra Antsirabe, har brodert alle kirketekstilene.

Utsikt fra galleriet

Dagens organister. Noen av Kristoffers elever.

Ungdomskoret, med nysydde drakter.

Søndagsskolen fremfører sin nye jubileumssang.
Også i nysydde kjoler og kapper.

Noen av de søte små sangerne, som satt rett ved oss.

Pastor Olav i aksjon.

Full konsentrasjon over tangentene

Litt av den store mengden. Det var drøyt 2000 i kirka.

 Etter gudstjenesten var ferdig var det middag til alle! Folk satt på sine plasser, hadde med seg tallerken og bestikk selv, og alle fikk ris og tsaramaso og svinekjøtt. Supergodt!

Før vi dro spurte vi om vi kunne få lov til å ta bilde av Olav og Voahirana. Det fikk vi selvfølgelig.

Dagens mest spennende element for Kristoffer var takketalen han skulle holde. Heldigvis fikk vi en fin introduksjon fra pastor Olav: "Ja, vi har noen gjester og kolleger her også. De er norske og de sier til meg, at de virkelig har funnet seg til rette og funnet et hjem her hos oss. Han er dessuten lærer i musikk og engelsk her i kirka, så nå må han gjerne komme fra med kona, og så må alle elevene også komme frem! Dette er frukten av arbeidet han gjør."  

Takketalen gikk fint, om Salme 122, om Jerusalem og alle som sier: Vi vil dra til Herrens hus! Det er det mange som sier i Tanjombato. Så var det litt om Ararat-fjellet, som kirka har navn etter, og at det sier at menigheten her er solid grunnfesta og at man trygt kan støtte seg til den.

Kommer til å savne disse menneskene og menigheten her.

I anledning dagen

Politi på Madagaskar er ikke som politi hjemme. Møter en bevæpnet politi i bygatene i Norge, ja da får man straks fornemmelsen av at noe er på gang. Det er ikke uten videre tilfellet på øya her. At politimenn, og trafikkpolitiet især, i blant har noe på gang sånn helt privat er heller en kjent sak.

Det er lenge siden jeg har blitt stoppa i kontroll, annet enn av ren rutine, så hele seansen med høflighetsfraser og nikk og «hvor mange år jeg har vært her?» kommer av seg selv. I det store og hele en trivelig og triviell affære.

Ikke langt hjemme fra, nede på Ampefiloha ved Shoprite (nærbutikken), er det et T-kryss med en statue til ære for Ho Chi Mihn. For å komme til flyplassen tar man til venstre i dette krysset. I likhet med atter andre gassiske veikryss er dette blottet for skilting av noe slag, men til gjengjeld utstyrt med minst to politikonstabler med fløyter og luer. Dette gir rimeligvis mulighet for en del fleksibilitet når det gjelder regler for ferdsel i krysset.

Jeg har nok kjørt i dette krysset et hundretalls ganger i begge retninger nå, men har i dag, første mai, for første gang blitt stoppet for ikke å ha overholdt stopp-plikten i det aktuelle krysset. Ja vel. Er det stopp-plikt i dette krysset? Selvfølgelig ikke. Det har det aldri vært, men lovens klamme hånd ville gjerne la meg tro det.  

Han stopper oss midt i veien, i skyggen bak Ho Chi Mihns æresmerke. Jeg har med meg kolleger som skal med fly. Prøver å slå an en høflig tone med et manao ahoana tompoko. Vanligvis er disse gutta hyggelige og greie folk, som er like over seg hver gang det stopper en vazaha som snakker gassisk.

- Salama tompoko, sier han, du har ikke overholdt stopp-plikten!

- At det var? Stopp-plikt? Der borte? Jeg peker og ser spørrende på konstabelen.
- Å, ja, borti der, svarer han uten å gå tegn til å ville bekrefte stedsangivelsen nærmere, - Så jeg er nok nødt til å gi deg en bot, ser du.
- Jaha, sier jeg. – Beklager, men jeg visste ikke om denne stopp-plikten. Er den ny?
- Nja, jo, nei. Det er jo stopp-plikt der borte, ja. Papirene på bilen, og førerkort, takk.

Jeg rekker ham hele haugen av papirer og førerkortet. I mens kjører et titalls biler rett ut i krysset uten å stoppe. Ingen av dem får særlig oppmerksomhet.

Så er visst forsikringa gått ut. Nei, forresten, der ligger det nye papiret med riktig dato. Skal vi se – november 2012, nei her er alt i orden.  

- Nei, altså, den boten. Kunne du kommet til Tsaralalana politistasjon i morgen tidlig?

- Klart jeg kan! Hvor var den politistasjonen, sa du?
- Ja, det er borte på Tsaralalana, det.

Nettopp. Jaha. Det lyser av hele mannen at han har en dårlig sak, og han er ikke særlig behjelpelig med oppklarende detaljer. Jeg setter alt inn på å bevare en respektfull og rolig tone.

- Nei du vet, så er det jo første mai i dag, fortsetter han. – Det er jo ugreit for deg å komme deg bort der i morgen tidlig?

- Nei da, det går helt fint. Ingen problem.
- Jaha, nei vel, men da beholder jeg førerkortet og dette papiret her da, sier han.

Greit nok, men hva hvis det er flere kontroller på veien? Vi skal jo helt til Ivato? Ingen fare, politimannen skal skaffe meg et papir jeg kan vise. Så tenker han seg om i to sekunder. Vi har allerede stått der i nesten 5 minutter og snakka frem og tilbake.

- Men du vet – vi kunne jo få betalt den bota di her nå, foreslår han.
Det betyr: Jeg vet at du vet at du ikke har gjort noe galt, slik at et besøk på politistasjonen i morgen vil bli ganske pinlig.
- Beklager, sier jeg, du vet jo godt at vi i misjonen ikke gjør det sånn?
- Jo, hehe, ja, nei, det var jo sant, ja.
Han virker ikke særlig forlegen over denne innrømmelsen.
- Så jeg betaler på politistasjonen i morgen, avslutter jeg.

Da skulle jo saken være klar. Men nei. Han vrir seg litt.

- Mmm, det er jo første mai og fest og greier… Det hadde jo vært fint med en liten gave til politiet.

Tenkte jeg det ikke! De er mange som prøver seg med den, men det er ikke måten å bekjempe korrupsjon og negativ utvikling i dette landet på.

- Nei, sier jeg kontant. – Det blir ikke noe.

Han sier en hel del jeg ikke forstår, det er tydelig at dette ikke tok den vendinga han håpet på da han først stoppa en utlending med penger mellom hendene. Hvorfor skulle ikke noen av dem tilfalle ham, stakkar, som står og dirigerer trafikk på en fridag?

- Ja, så er det jo første mai i dag, fortsetter han. – Så, du får vel kanskje kjøre videre da.  

Hørte jeg riktig? Ja visst! Papirer og alt får jeg tilbake.

- Men så vi får se nesten gang, du legger nok inn en liten penge til politiet da, tenker jeg.

Det tenker ikke jeg. Men jeg tenker på hvor ufattelig urettferdig det er, slik som systemet fungerer. Nå går det jo ikke utover meg at jeg blir stoppa på falsk beskylding, det har jeg tid til å snakke meg ut av. Dem det går ut over er tvert i mot vanlige folk, som betaler for å slippe trøbbel. De burde få lov til å beholde pengene og kjøpe mat. Og de burde være spart for folk som ikke ser at de ødelegger både for sin egen yrkesutøvelse og for hele landet.

Stedegengjøring og slikt

Det er mange mil fra norsk liturgi-revisjon til den gassiske gudstjeneste. Noen ganger er forskjellen teoretisk, andre ganger gir den seg praktiske utslag; de store honnørordene hjemme er lokal tilpasning, stedegengjøring og involvering. Selv om ikke dette er ord vi hører ofte her, er det likevel påfallende stor grad av involvering i den gassiske gudstjenesten slik vi blir kjent med den i Tanjombato. Der er et utall diakoner i sving til en hver tid, som køordnere ved ofring og nattverd, samt som tekstlesere og kunngjørere - et korps av frivillige som en norsk menighet stort sett må se langt etter.

Nå skal jeg ikke skrive for å rakke ned på frivillighet hjemme, det er over hodet ikke min hensikt, men tvert i mot å snakke godt om den vi ser i Tanjombato. Vi var der på søndag, det var palmesøndag. Det var fullt hus på gudstjenesten halv syv om morgenen. Folk satt som sild i tønne nede, og 2-300 hadde også tatt plass oppe på det nye galleriet.

Ja, det er ikke bare galleriet som er nytt. De har fått ny synth også. Skaffet tilveie etter private gaver til formålet, ble den behørig presentert med navn og modell for to uker siden. Det later nå til at spillerne (som er blant elevene mine) også har funnet ut av de fleste funksjonene, herunder allskens lyder, rytmeboks og ikke minst: volumknappen.

Nå på søndag var den i full bruk. Om man ikke var våken da man kom til kirke, ble det skikkelig "vekkelse" da preludiet dro i gang. Ikke bare i kirka, trolig også i hele nabolaget; vinduene skal nemlig ikke monteres før uti neste uke (vi ble forklart nøye at det var kun diakonene som skulle åpne og lukke vinduene, det var ikke noe for hvermannsen, olona tsotra, - det skulle jo tatt seg ut hvis 1000 hender skulle åpne og lukke vinduer hver søndag).

Noe kirkeorgel derimot blir det nok ikke. Lokal tilpasning skulle tilsi tradisjonelle gassiske instrumenter eller bare a capella-sang. Den som ikke har hørt en 1000-tallig gassisk menighet synge firstemt vet ikke hva han har gått glipp av. Nå ser det ut til at synthen blir det nærmeste vi kommer for øyeblikket, den har innebygd orgellyd, må vite (og hvem kan motså det?). Jeg foretrekker uten tvil a capella-sang.

Vi er ikke helt der ennå at vi forstår prekenene fullt ut. Det fører til at blikket vandrer litt underveis. På salmetavla skrives det med kritt hver uke hvilken søndag i kirkeåret vi er kommet til. De siste ukene har det vært søndag så og så før påske. Nå var vi altså kommet til palmesøndag og det er her stedegengjøring kommer inn i bildet.

Nå lurer du gjerne på hva "palmesøndag" heter på gassisk? Den heter "Alahadin'ny Sampandrofia". Jaha, sier du kanskje, men det betyr: rofia-grens-søndag. Og rofia, ja det er en type palme som finnes her på Madagaskar. Fiffig og ikke så lite stedegent. Jeg er begeistra! Furunålssøndag neste?

How do you do, what do you do, and why do you do it?

Oppgavene for en engelsklærer her ute er sammensatte. På den ene siden handler det om avlæring: ut med fransk uttale! Sant nok skrives en del ord likt på fransk og engelsk, så det forståelig at mange lander på den franske uttalen av disse. Jeg jobber med andre ord litt med bevisstgjøring rundt betoning i engelsktimene ute i Tanjombato. Gassisk har ofte trykk på tredje siste stavelse, noe som passer ganske bra med engelsk. Imidlertid ser det ut til at slutningen er omtrent slik: fremmedspråk = fransk.

Det går rette veien med mine 64 elever i Tanjombato. De er særs lærevillige, og lot seg villig formane av prestekona: “Og så dere, når dere kommer hjem i kveld, og i morgen også, må dere høre på BBC Radio. Ja, det finnes en engelsk radiokanal. Vi trenger det, alle sammen: å høre engelsk, slik at vi kan forstå og snakke slik som læreren vår”. Bare de ikke ender opp med å snakke som jeg! Det er visst best de hører litt på BBC.

Elevmassen er svært sammensatt i alder og visdom. Gårsdagens engelsktime var således delt i to; første halvdel var viet de helt grunnleggende temaene, stedspreposisjoner og spørreord, mens andre halvdel var ment å tilgodese de som allerede kan en god del engelsk. Da første time var over og de som ville kunne dra hjem, var det fire som reiste seg og gikk. De øvrige 60 ville ha mer! Overveldende! Sant å si, tror jeg helst det er et innslag av vazaha-effekten, men presteparet insisterte på at de har sånn en god lærer. Jeg sier tusen takk, men tenker mitt.

Da siste time gikk mot slutten, skulle vi tradisjonen tro ha rakitra, kollekt. Til litt kopiering og sånt. Et eventuelt overskudd på slutten av året går til menighetens arbeid. Rakitra er en alvorlig sak, så man synger alltid, helst en salme. Jeg var i ferd med å bla opp i salmeboka for å finne et passende vers, da noen sa: “Vi kan jo synge den sangen som vi lærte i stad?!” Og hvilken var så det? Jo:

How do you do, what do you do, and why do you do it?

Who are your friends, where is your house, how do you get to it?

If you want to ask a question, these are the words to try:

Who, how, and what, and when, and where and why.

Så er det ikke bare avlæring, men også innlæring, og denne sangen tok de til seg. Herlig! Så gjenstår det å se om de også tar oppfordringa mi: å synge den for alle vennene sine, slik at jeg neste gang når jeg kommer til Tanjombato, hører den på alle gatehjørner. De lo i hvert fall.

Hele Tanjombato prestegjeld samlet til fellesmøte, det kom
1800 stykker!

Kanskje noen av disse synger:
"How do you do..." neste gang vi møtes?

Hva var tungt?

Jeg skreiv et innlegg her tidligere om hva som var fint når ting var tungt. Akkurat som at man ofte kan glemme å si fra til Gud om alt man er glad for og takke for hvor bra man har det, har jeg glemt å oppdatere trivselsstatusen min her, nettopp fordi jeg har det veldig bra! Kristoffer har det også bra, sier han. Så da vet dere det!

Jeg har laget noen sangkort som de trekker fra når vi
har morgensamling. Mengden kort er nå ca doblet. Gøy!

Nå nettopp, mens jeg holdt å forberede og lete etter stoff til Rebekka og skole, måtte jeg bare spørre Kristoffer: Tror du vi hadde hatt lyst til å bli et år til her ute, hvis vi fikk lov til å reise hjem til Norge bare for våre mødres bursdager (de fyller begge runde tall i løpet av skoleåret 2012-2013)? Jeg ELSKER å forberede timene til Rebekka, og prøve å finne kreative, morsomme, lærerike og lettfattelige måter å formidle det hun skal lære på. Og i tillegg lete opp sanger, dikt, fortellinger, ellinger, regler og andre ting som gjør at hun får inn litt av det barna på hennes alder i Norge får inn med morsmelka eller barnetv eller tanter og besteforeldre. Prøve å flette de inn i undervisninga, eller bare å lese det for henne før eller etter timen er ordentlig i gang. I dag er det Fru Nitters Datter og første spor på cden av Hakkebakkeskogen, og når desember kommer er NRK så snille at de legger ut barnetvjulekalenderen på nett-tv - det blir gøy!

Slapp av, jeg tror nok vi kommer hjem til sommeren, og at det bare blir med ett år i denne omgang. Men jeg trives! Mens Kristoffer har hatt en læringskurve i gassisk med stigning på nivå med Moribakken i Arendal, har jeg følt at jeg har stått litt på stedet hvil, men når jeg tenker over det, kjenner jeg jo at det flyter litt lettere nå enn det gjorde da vi kom i august. Noen faste, innlærte feil fra gammelt av er forhåpentligvis luket ut (men ikke alle, kan jeg betrygge...), og når jeg først setter meg ned og tenker litt, så har jeg faktisk lært en del nye ord som jeg bruker! Mange, mange veldig grunnleggende og enkle ord, og noen litt mindre basale, men nyttige likevel. Mahantra - fattig. Manankarena - rik. Tampoka - plutselig. Reharehako ianao - du gjør meg stolt. Fampiatiana - inkludering. Mendrika - verdig. Te- + verb - noe man har lyst til å gjøre (dette har jeg da alltid sagt, men ante ikke hva jeg egentlig sa). Ilaina - trengs. Manaiky - å være enig. Araka - i følge. Manelingelina - forstyrre, plage. Tain-dalitra - flueskitt / noter (sånne svarte prikker på streker som vi er vant til, og ikke Solfa-systemet). Noho ny - på grunn av / enn. Noho izany - derfor. Fanjaka - statlig / regjering. (Raha) ohatra - eksempel / (hvis) for eksempel. Hendry - vis/klok (og ikke bare veloppdragen, sånn som jeg trodde). Og i det hele tatt. Masse mer. Når jeg tenker meg om. Så det er lurt å tenke seg om!

Nå skal vi straks opp for å ha undervisning - Kristoffer skal lære Rebekka om bokstaven O, og jeg skal repetere litt av det vi har lært om gutter og jenter, kjønn og ansvar, forskjeller og likheter. Hva er likheten mellom en elefant og en sjiraff? Begge begynner på E fordi sjiraffen heter Erik. Gammel, men god som gull. Mye læring i en gammel vits!

En gammel fyrstikkeske, gamle fyrstikker, litt papir og maling ble en torarull, torarullspose og et toraskap.