Jul året rundt?

- en hyllest til Antsirabes stauteste karer.
 

Nå er det omtrent tre uker til julemarsipanen er å finne i norske butikkhyller og forberedelsene til festen begynner. Følelsesmessig har jeg ikke helt kontakt med tanken på jul og det som hører med. Det er så uendelig lenge til.

Likevel hadde jeg mitt lille juleglimt her forleden kveld. Jeg spaserte gjennom gatene på Antsirabe, sola hadde det travelt med å gjemme seg bak åssidene i vest og jeg skulle rekke å kjøpe ny te til Sigrid som var forkjøla før stengetid på butikken. Så fort sola forsvant fra syne, og himmelen lyste opp i det skjønneste fargespill, kom kulda krypende. Og det var da jeg merket det.

 

Overalt i byen sitter pousse-pousse-gutta klare til å frakte deg dit du vil. Foruten optimistiske rop som «Pousse!» eller «Mba mandeha pousse, ramise!» (Ta pousse da, mister!) har de ei lita bjelle som de ringer intenst med. I den generelle stemningen jeg var i, med forkjøla kone og kulda som kom krypende i det sola seig i fjellom, låt det akkurat som julebjeller. Julebjeller slik som vi kjenner dem fra amerikansk film og musikk. Noe idyllisk-romantisk over det hele.

Midt på Madagaskar. I september, med regntida like om hjørnet og utsikter til sol, sol og mer sol.


Nå skal det imidlertid være sagt: disse pousse-pousse-gutta holder virkelig (h)jula i gang – hele året! Med brede smil, stødig gange, god fart og utstråling som smitter drar de innfødte og hvite byen rundt for noen kronestykker. Dag og natt. Staute karer!