Øyne som hører

Før vi kom til Madagaskar hadde jeg liten, for ikke si ingen, kjennskap til døve og kirkelig tilbud for døve, det være seg i Norge eller her. I løpet av tida vi har vært her har jeg lært litt mer. Vi har nemlig en ivrig og engasjerende pendler-misjonær som er norsk døveprest og jobber som rådgiver inn mot døvearbeidet her på øya. 

Så seint som i dag har vi vært på gudstjeneste i kapellet på døveskolen her på Antsirabe. Det var en opplevelse. Nå forstår jeg jo etterhvert en god del av det som skjer i en vanlig gassisk gudstjeneste, men du verden - å få tolking til tegnspråk samtidig var veldig flott! Vår norske pendler-kollega fremførte i tillegg såkalt døvepoesi - og man måtte være blind for ikke å sette pris på det. Vakkert og fint!

Ja, det var i det hele en gild formiddag. Gudstjenesten, med nattverd, varte dessuten bare en halvannen times tid, mot 2-3 (eller mer) i hørende menigheter. 

Synger man på døvegudstjenester? Så klart gjør man det! En del er da også helt eller delvis hørende, så sangen var like stødig og fulltonende som ellers på øya. Selvsagt ble det sunget på tegnspråk også - en egen tolk/ forsanger stod foran. Til utgangssalme var det satt opp en salme fra avsnittet "Til avslutning" i den gassiske salmeboka. Det var nummer 334, som heter "Sambatra ny sofiko fa mandre ny teny". Det betyr "Mine ører er lykkelige, for de hører Ordet". Det føltes unektelig noe malplassert i settinga, det må jeg jo si. Men når vi kom så langt at vi skulle synge salmen, ble jeg obs på hva tolken/ forsangeren gjorde da han oversatte akkurat denne tekstlinja til tegnspråk. 

For da vi sang "sofiko", ørene mine, og "mandre", hører, pekte han på øynene! Selvsagt! For - det er jo nettopp det som er saken, - en døv "hører" sitt språk med øynene. En hørende får også inn inntrykkene gjennom øynene. Og i blant, som i formiddag, var synsinntrykkene helt klart med på å bringe budskapet og evangeliet nærmere hjertet for en hørende, hvit mann.