Kirkeinnvielse!

Her kommer en aldri så liten bildereportasje fra helgas store hendelse! De første bildene, som er fra lørdagen, er dessverre tatt med mobil, men det får gå:)

Lørdag halv ni stod vi klare utenfor den ferdigstilte kirka vår i Tanjobato, sammen med en masse andre spente ventere. Dette var altså dagen for den store åpninga av selve kirkebygget! Hurra for Fiangonana Fiadanana Ararata Tanjombato!

Her er båndet i nasjonalfargene som skal klippes over av generalsekretæren for FLM.

Og dermed kan hele rekka av prester og proster og presidenter og generalsekretærer prosedere opp trappa og inn i kirka! Synodepresident (for Tana-synoden) Davida og generalsekretær (for FLM) Samoela George fremst.

 Klokka ni begynte innvielsesgudstjenesten, og etter nesten fem timer med alt en vanlig gudstjeneste inneholder, pluss alle slags takk og presentasjoner og fortelling av kirkas historie og synging av jubileumssanger og korsang og masse annet flott og stas, var vi klare for litt strekk på beina og litt mat.

Kamera og veske hånd i hånd. Mange som dokumenterte denne store dagen!

En hel søndagsskolerad ble skyfla bort for at vi skulle få sitte...
Smil og takk!

Ny sampana rehetra - alle foreninger i kirka - ble presentert og takket og var med å innvie kirka.

Avduking av to plaketter - den ene er takkeplakett,
og den andre er innvielsesplakett.

Og pastor Olav takker og deler ut takke-diplomer - mari-pankasitrahana.

 Jubileumsmiddagen ble holdt på et hotell ganske i nærheten, Espace Helodee. Masse sanginnslag, dans, to forretter, gassisk hovedrett, gassisk "bløtkake" og dessert! Fantastisk!

Olav og Voahirana var de første som sang for oss. Flinke!

Så var det alle prestene og deres koner. "Fitiavana, rano veeelona"

En liten del av kaka. "Fa Kristy no fihavanantsika", Ef 2, 14a, er mottoet til kirka.

Prosten i Anosibe, synodepresidenten i Antananarivo
og FLMs generalsekretær var de høye, kakeskjærende herrer

Så kom hovedkaka! Med modell av kirka og fyrverkeri!

Formelt og fint med enda flere takketaler.

Søndag morgen var vi tilbake i kirka, klare for ny festgudstjeneste, men nå med flere av de vanlige kirkegjengerne, og færre av de promenente gjestene. Her var det også dåp og nattverd, og selvfølgelig takk og utdeling av diplomer, og en aldri så liten takketale og sanginnslag fra de norske volontørene :) Vi sang "Jeg har en venn som har gitt sitt liv", og da vi var ferdige, kommenterte pastor Olav "Hm, merkelig, annerledes sang. Lalailalai lala lailalai", og hermet etter oss med mobbestemme. God stemning! :)

Kirka begynner å fylles. Nye benker, nylagte fliser,
nymalte vegger, nyoppsatt galleri, nytt rekkverk!

Nytt, nytt, nytt! Fanja, ei kjent sydame fra Antsirabe, har brodert alle kirketekstilene.

Utsikt fra galleriet

Dagens organister. Noen av Kristoffers elever.

Ungdomskoret, med nysydde drakter.

Søndagsskolen fremfører sin nye jubileumssang.
Også i nysydde kjoler og kapper.

Noen av de søte små sangerne, som satt rett ved oss.

Pastor Olav i aksjon.

Full konsentrasjon over tangentene

Litt av den store mengden. Det var drøyt 2000 i kirka.

 Etter gudstjenesten var ferdig var det middag til alle! Folk satt på sine plasser, hadde med seg tallerken og bestikk selv, og alle fikk ris og tsaramaso og svinekjøtt. Supergodt!

Før vi dro spurte vi om vi kunne få lov til å ta bilde av Olav og Voahirana. Det fikk vi selvfølgelig.

Dagens mest spennende element for Kristoffer var takketalen han skulle holde. Heldigvis fikk vi en fin introduksjon fra pastor Olav: "Ja, vi har noen gjester og kolleger her også. De er norske og de sier til meg, at de virkelig har funnet seg til rette og funnet et hjem her hos oss. Han er dessuten lærer i musikk og engelsk her i kirka, så nå må han gjerne komme fra med kona, og så må alle elevene også komme frem! Dette er frukten av arbeidet han gjør."  

Takketalen gikk fint, om Salme 122, om Jerusalem og alle som sier: Vi vil dra til Herrens hus! Det er det mange som sier i Tanjombato. Så var det litt om Ararat-fjellet, som kirka har navn etter, og at det sier at menigheten her er solid grunnfesta og at man trygt kan støtte seg til den.

Kommer til å savne disse menneskene og menigheten her.