Et møte med Omberson

- Ja, jeg både drakk sprit, røykte og brukte fanafody gasy, amuletter og beskyttelse mot ånder og sykdom. Jeg var en skikkelig hedning!

Ordene kommer fra Rajeriarilala Omberson. Han er pensjonert prest i Den gassisk-lutherske kirke. Vi står og snakker sammen ved porten på tunet. Han har stukket innom for å se hvordan det står til med stedet. Da jeg hilste på ham, ville han gjerne fortelle historien sin.

Han kikker opp på meg. Et par slitne føtter stikker ut fra plastsandalene, de grønne dressbuksene er velbrukte, flanellskjorta like så.  På hodet en knallblå caps. Øynene milde, men intense. - Så drev jeg med likvendig, selvfølgelig, som resten av familien og slekta mi, fortsetter han mens han rister på hodet. Likvending! Nei, den tida er forbi, skjønner jeg. For han ble nemlig en kristen.

- For jeg var i fengsel, ser du, i ti måneder. Han forteller at han kjørte på en kar da han jobbet som sjåfør for et byggefirma. – I fengslet fikk jeg ikke lov å ha med en eneste bok, og der hadde de bare bibelen. Så da leste jeg jo den, da. To ganger! Skjønte at det var noe i dette og at det var for meg.

- Jeg takker dere misjonærer som kom hit til Madagaskar og brakte oss evangeliet. For hvor mørkt hadde det ikke vært uten det? Vi hadde jo vært hedninger fortsatt alle sammen og drevet og vendt likene til våre døde fedre ennå!

- Men er det ikke en del kristne som fortsatt driver med likvending, vil jeg vite. - Å, jo. Det er noen, men det må de ikke gjøre. Det går ikke sammen! De holder store fester og bruker opp alle pengene sine på de døde. De går inn i gravene og sier til hverandre: Her er slekta vår. Se, der er din onkel, der er din mors kusine. Men de er jo døde!

Selv er han tydelig kommet over i de levendes land, til lysets rike. Han virker opprørt når han forteller om de gamle skikkene. Da han tok i mot Jesus betydde det brudd med familien. 

- En søndag under prekenen oppfordret presten de som ville studere teologi til å skrive navnet sitt på ei liste etter gudstjenesten. Og da gudstjenesten var slutt, ble jeg igjen for å snakke med ham. Kunne det virkelig være slik at jeg kunne skrive meg på lista, jeg hadde jo egentlig annet arbeid å gå til, og ikke tenkt på å bli prest før. Hadde jeg egentlig lyst?

Han lot seg overtale. Og siden har dette vært pulsslaget i livet.

Nå er han altså pastora misotro ronono, prest som drikker melk – altså pensjonist. Men, som så mange andre i sitt slag får han ikke drikke melka si i fred; menighetene som mangler prest er altfor mange. Ofte ligger disse menighetene øde til. Fremkomstmiddelet er sykkel. Han betror meg at han har vært ute og spurt etter hjelp til å kjøpe motorsykkel, for å lette på reisinga. Et raskt blikk på sykkelen utenfor porten, og jeg skjønner behovet.

- Jeg er allerede vel vant til å jobbe om søndagene. Og det er jo så prestemangel her. Mange menigheter kontakter meg og vil ha meg til å preke for dem. Og jeg gjør det - med glede. For vet du, jeg ville dø innvendig om jeg ikke fortsatte å jobbe i Guds rike. 

Vi har stått sånn og pratet i en halvtime før han spør: - Du har det vel kanskje travelt? Sant nok har jeg litt å gjøre, men ønsker på ingen måte å bryte opp. Det er bare helt enestående å høre ham fortelle.

Han avslutter for meg og takker ennå en gang for at misjonærene kom hit med evangeliet og lyset. Jeg for min del takker for den utrolige historien og ønsker ham alt godt i tjenesten i Guds rike. Vi ser hverandre dypt inn i øynene før han tar avskjed og triller avgårde med sykkelen.