En liten seier

Innimellom, når anledninga byr seg, skryter vi av at det går så og så bra med gassisken, vi trives så og så godt og det er så og så fantastisk å være her. Vi lyver jo ikke når vi sier det, men det hender seg at språkutfordringene tar helt overhånd for meg, Kristoffer, spesielt.


Det er litt berg-og-dalbane over det med språket. Her er noen eksempler. Nå om søndag hilste jeg menigheten i Tanjombato på gassisk; mine damer og herrer, vi er glade for å treffe dere, takk til pastora og frue, ja dere alle sammen, for en flott velkomst etc. Det gikk selvsagt rimelig fort - jeg hadde skrevet det ned, og hilsenen var overstått før folk fikk med seg at det var gassisk jeg snakka. Jeg hadde i alle fall deres totale opperksomhet i nærmere ett minutt!


I går var det min tur til å hente på skolen. Siden jeg ikke visste hvor skolen var, fikk jeg med meg bestemor til Rebekka. Allerede da jeg skulle spørre om noen kunne være med meg og hvor bilnøklene var, for ikke å si bilen selv, gikk det helt i stå. Samme hva de svarte var det like umulig å forstå. "Hiresaka amin'i Arild!", sa jeg og gikk. Vi fant frem til skolen, men det skyldtes helst at bestemora kunne peke til høyre og venstre.


I dag begynte det ikke noe bedre. Jeg var innom hos naboene en rask tur, da den nevnte bestemor ville fortelle meg at man bare betaler for parkering ved skolen en gang om dagen, selv om man kommer flere ganger. Jeg stod der som et spøsmålstegn helt til vi fant penn og papir og tegnet og forklarte. Nu vel.


Litt seinere var jeg med ut for å kjøpe stoff som skal bli til nye trekk på sofaer og bilseter. Jeg ble stående noen minutter alene sammen med ny mpanjaitra (han som syr), en stille og litt beskjeden mann med godt syn for farger og ei stødig hånd med nåla. Damene er ikke kommet ennå, sa han. Så spurte han når vi kom til Madagaskar. Jeg svarte at vi kom den 24. august, så vi har vært her en måned. Da er du allerede flink, sa han. Jo tusen takk, sa jeg, men jeg må snakke sakte og det må dere også! Og hvor lenge blir dere her? Ett år, sa jeg. Eller det vil si - ni måneder, til juni eller juli, føyde jeg til.


Så stod vi der og prata sammen, om Sigrid som har bodd her i 11 år, i Marolambo, i Fianarantsoa og på Antsirabe, om svigerfar som har vært representant her i Tana, sånn og slik.


Det var jo ingen dyp samtale, men du verden så godt den gjorde! Den gav litt fred. Visste du forresten at det gassiske ordet for fred er "fiadanana"? Det betyr, direkte oversatt, "det å gå sakte" eller "saktegåing". Det er det samme ordet som brukes om å snakke sakte. Snakk om sammentreff!