Et fristende tilbud?

Vi har vært i Tana noen dager allerede. Vi ankom i bil en liten time etter mørkets frembrudd på lørdag – det skal være litt i overkant av tre timer å kjøre fra Antsirabe og det så ut til å gå greit. Da det var 18 km igjen var sola gått ned og mørket totalt. Gatelys finnes det lite av, antallet myke og harde trafikanter uten refleks eller annen adekvat merking desto høyere.

Mange farer til tross – det skjedde ingen ting spennende. Folk er helt tydelig vant til mørket, store deler av livet leves for mange både på og ved veiene. Man produserer, selger, kjøper og forbruker varer og tjenester på gatene. Street working ladies er ikke det samme her som i Amsterdam, det går mest i fastfood “fomba gasy”, brukskunst, ved, frukt og bær, sko og annet nyttig.

Så var historien en helt annen her om dagen da vi skulle til en butikk noen kilometer utenfor byen. Ikke mer enn var vi kommet til rundkjøringa rett nedi veien (vel – den skal visst forståes som det, skjønt – den er bare en sementkjegle som får plass i en standard Rimi-pose) før lovens lange arm og fløyte vinka oss inn til sida.

Adrenalinet kom kvikt. Vår mann var riktignok ikke bevæpnet med annet enn uniform og denne fløyta, men innga en solid autoritet.

Om vi ikke visste at det var to-felts vei ned mot rundkjøringa? Eller at man skal ligge til høyre når man skal rett frem i denne? Jo da. At vi bare gjorde som andre folk da vi sjangla mellom feltene og bytta fil litt tilfeldig talte ikke til vår fordel.

En hel del av det han sa forsto vi ikke et kvekk av. Derfor var det ganske ubehagelig da han tok førerkortet og pekte med myndig finger på ei stempla kvitteringsblokk, hvor det på fransk sto noe om 48 timer sånn og slik.

Vi tilbød ham på engelsk å sitte på til Mission Norvegienne og FLM på Isoraka og pekte på høyden like bak oss. “Mipetraka any Isoraka izahay”, sa vi. “Norveziana ve ianareo? Hmm…”, sa han og så beregnende på oss. Vi nikket. Så disse to nordmennene bor altså her? “Dere må lære språket!” utbrøt han. Det er lett å være enig. Dermed fikk vi tilbake både førerkort, vognkort og forsikringspapirene på bilen.  

Det var da han sa: “Fisaorana!” Dét skjønte vi så altfor godt. Han ville ha en takk for god behandling, og det helt uten kvittering.

Heldigvis var det lett å avslå tilbudet. Misjonen har som policy at ingen medarbeidere skal kjøpe seg ut av kinkige situasjoner eller på andre måter begå korrupsjon. Dessverre er korrupsjon et økende problem i samfunnet her; den politiske situasjonen gir større spillerom for dem som ikke har helt rent mel i posen.  Det går ut over alle, både dem som har og dem som ikke har.