Vestfold på Lovasoa

I en salme heter det: "Sorgen og gleden de vandrer til hope". Det samme kan sies om Venneborg kirke i Vestfold og det nye kapellet her på Lovaosa. For å gjøre historien passe kort, gikk det slik til at da Venneborg kirke ble avvigslet, gav man alteret og knefallet til Lovasoa, som straks skulle gå i gang med bygging av nytt kapell. 

Dette er nå en stund siden; kirka i Vestfold ble avviglsa i september, konteineren med alteret og mye mer kom til Madagaskar lille julaften, og i februar ble kapellet innviet etter alle kunstens regler. Kapellet har vært ett av mine prosjekter dette året. Og det er blitt et fint, lite kapell. Her er sitteplass til omtrent 30 personer under den lyse himlingen, og lyset veller inn fra alle kanter gjennom smårutede vinduer. Det er historisk sus i veggene, og bygget ligger like innenfor porten her på den tidligere norske skolen. 

Ekstra stas er det jo at alteret ikke bare kommer fra Vestfold, men dertil fra en DELK-kirke. Helt siden vi kom ut hit i august 2011 har det vært en solid gruppe fra DELK Vestfold her. Ja, vi regner oss begge to som DELKere i denne sammenhengen, ettersom Granly menighet er sendemenigheten vår. Det samme gjelder for Anna og Anders Rønningen med sine fire barn i overetasjen her. Vi kan vel egentlig si at Granly og DELK har en egen filial på Madagaskar. Et lokallag i varmere strøk. 

Hva skal vi da med dette kapellet? Nei, altså - vi har jo mengder av kirker rundt oss, av alle former og slag, alt fra pinse-, advent- og endetids-kirker til lutheranere, katolikker, reformerte og alt i mellom; fra de enkleste hytter til store katedraler. Behovet skulle være dekka.

Likevel betyr det mye for oss, altså Lovasoa, å ha et eget kapell her, hvor vi kan invitere inn alle som kommer innom senteret. Tilby en stille stund. Et sted å reflektere. Be. Et sted å holde morgenandakter både for oss internt og for konferansegjester. Kapellet er et misjonsverktøy ved sin blotte eksistens. 

I mylderet av ulike kirker er det én ting som mangler. Engelskspråklige gudstjenester. Ja, nå mangler det ikke lenger. Torsdag 13. mars arrangerte vi den første engelske gudstjenesten i kapellet. Her var praksisstudenter, beboere, ansatte, folk fra ulike miljøer vi har kontakt med og noen helt ukjente. Vi har planer om å holde disse gudstjenestene annenhver torsdag, slik at det blir en fast rytme i det. 

Liturgien er enkel og minner om en norsk aftensang, med ulike sanger, veksellesning, tekstlesning og preken. Jeg ble spurt om å preke på den første gudstjenesten, mens en av våre kvinnelige gassiske kolleger ledet. Så skal vi prøve å få andre, både lekfolk og prester, til å eie og prege disse gudstjenestene etterhvert som det skrider fremover.

Det er gøy å være med på.

6. november 2012.
Her har arbeiderne nettopp tatt av taket på "Posten" for å vaske tegla (les: taksteinene).
Det lille vinduet i enden er nå synlig inne i kapellet, fordi taket er løfta til skråtak.

23. november 2012
Her er vi inne i kapellet. Vinduet i midten av bildet er nå fylt igjen for å gi plass til alteret fra Venneborg.
Det skilte 25 cm mellom gulvet på den ene halvdelen av kapellet (se til venstre), fordi disse to delene før var skilt av med inngang fra hver sin side.

15. mars 2013.
Kapellet i sin fineste skrud. Dette er den samme veggen som du ser på de to forrige bildene.
Alterringen er beskåret for å få plass.

15. mars 2013.
Det kommer inn masse fint lys fra det lille vinduet mot øst, men også fra alle sidene.