Øgel på gassisk

Nå er det overstått! At det er fullbrakt ville være å ta litt i og sette seg selv i et i overkant optimistisk lys. Men overstått er det - min første time som orgellærer på Madagaskar. En milepæl.

For de av dere som nå ser for dere den hvite mann stå myndig foran sine elever og foredra for dem orgelets dype hemmeligheter og hvordan de, ved å gjør som ham, kan nå et høyere nivå av denne edle kunst, er jeg mer enn glad for å knuse illusjonene.

Sola var gått ned da vi møttes to minutter over seks i ettermiddag. Vi satt i det store kirkerommet, hvor ennå ikke vinduene er på plass - de bygger fremdeles, litt etter litt når pengene kommer inn - på trebenker i en ring mens vi snakket om gleden ved å høre hverandre spille, om å oppmuntre hverandre og om hvordan den ene måten å gjøre det på kan være bra, mens den andre måten kan være like bra.

Fem håpefulle elever var møtt frem. Yngstemann fylte 24 år i dag og eldstemann er passert 38. I tillegg var menighetens prestepar og Sigrid der, foruten en voksende flokk nysgjerrige som samlet seg i utkanten av ringen vår.

Jeg var over gjennomsnittet godt foreberedt, det må jeg ha lov til å si. Litt gassisk kom det ut av meg også. Vi hadde bli-kjent-lek (jeg oversatte litt fritt til: kilalao fifankalalana - og det funka!) hvor første mann sier sitt navn, neste mann sier navnet på forrige mann og så sitt eget, tredjemann sier begge de foregående navnene og så sitt eget, osv. Jeg er passe stolt over å ha instruert denne aktiviteten på gassisk, uten å se på notatene, men er smertelig klar over at fallhøyden er enorm. Og fallet vil komme.

Til resten av programmet hadde jeg hjelp av prestekona til å oversette fra engelsk. Det var meninga at alle skulle spille en sang hver mens vi sang til, så skulle vi alle gi feedback - hva var bra og hvorfor. I skolesystemet her er det veldig fokus på å svare riktig, og boka har oftest rett. Det er en nødvendig og givende utfordring å prøve å åpne øyne og ører for å kunne gi en begrunnet mening om en opplevelse, eller om en måte å spille på. Selvfølgelig er det ikke alle som er vant til slik tilbakemelding, så da må også jeg være mottakelig for slik feedback.

Halvannen time går fort når man er i godt lag. Presteparet er noen herlige mennesker, latteren sitter løst og smitter. Vi lo godt og ofte. Den ene av gutta heter Tsilizy. Mens jeg prøvde å si det riktig, ble fristelsen til å si jentilisa litt for stor. Det betyr "hedning"på godt bibelspråk. De tok humoren i det og det ble latter! Litt alvor ble det også tid til. De ville gjerne lære noen akkorder (på gassisk heter det rindram-peo, stemmens vegger), litt musikkteori, fingerøvelse, tahin-dalitra (flue-lort, dvs. "norske" noter...) og helst litt komposisjon (mamoron-kira) også.

Så får vi se hva det blir til. En klokketime i uka er jo ikke all verden, men pytt sann. Det går helst godt. Jeg kan ikke annet enn si at jeg gleder meg kraftig til neste mandag! Tusen takk til Hery, Tsilizy, Fidy, Zaka og Lanto og de andre som gjorde dette til en minneverdig kveld.